> Om oss > Minneord > Minneord

Minneord

 

Peter Johan Meidel LANGE (1928 – 2016)

Peter Johan Meidel Lange (f. 29.06.1928) døde 25. desember-16 i en alder av 86 år.

Han ble begravet fra Bygdøy kirke 11. januar-17.

I idrettslig sammenheng var Peter særlig opptatt av curling, og han besatte vervet som president i Norges Curlingforbund 1981-89. Han var også medlem i World Curling Federation 1982-90 og medlem i det internasjonale curlingforbunds Executive Committee 1983-90. For sitt forbundsarbeid har Peter fått curlingforbundets høyeste utmerkelse. I 1989 ble han tildelt Norges Idrettsforbunds hederstegn.

Peter ble medlem av NIV i 2000 og han har deltatt jevnlig i foreningens aktiviteter.

Vi lyser fred over Peter Johans minne.

 

Per Wright

FINN ERLING SKRAM (1931-2016)

Finn Erling Skram (f. 05.01.31) døde 12. september etter lengre tids sykdom i en alder av 85 år. Han ble bisatt i Bekkelaget kirke 21. september. Finn ble medlem i NIV i 1997, men har ikke kunnet delta i foreningens aktiviteter de seinere år på grunn av dårlig helse.

Finn var født på Hønefoss og hadde sin oppvekst der. Yrkesmessig ble han uteksaminert som bygningsingeniør ved NTH i 1957. Deretter arbeidet han som bygningsteknisk konsulent ved flere firmaer før han etablerte sitt eget (Johansen, Knutsen & Skram).

Finns spesialfelt var idrettsbygg, idrettshaller, svømmehaller og stadionanlegg med hele Norge som virkefelt. Han var en pioner på området, han utga faglitteratur og var Norges representant i flere internasjonale komitéer for idrettsanlegg.

Finn var allsidig som idrettsutøver. Han konkurrerte for Fossekallen IL og hevdet seg særlig i 100 m, 400 m, 110 m hekk og 400 m hekk. Bl .a fikk han sølvmedalje på 400 m hekk under NM i 1953.

Finn var også aktiv i friidrettsforbundets arbeid og var en periode viseformann i forbundet. Han ledet forbundets anleggsutbygging og samordnet også anleggsutbygging for friidrett i de nordiske land.

Vi lyser fred over Finn Erling Skrams minne.

Haakon Endreson/ Per Wright

Privat foto av Marit Skram

Tor Lian (1945-2016)

Vårt NIV-medlem Tor Lian (f.13.06.45) sovnet stille inn etter lengre tids sykdom 14. juli i en alder av 71 år.Tor ble bisatt i Uranienborg kirke 26. juli. Det ble holdt minneord av sønnen Are, presidenten i det Internasjonale Håndballforbundet (IHF), Hassan Moustafa, presidenten i det Europeiske Håndballforbundet (EHF), Jean Brihault, presidenten i Norges Håndballforbund (NHF), Kåre Geir Lio og Arne Myhrvold på vegne av Norges Idrettsforbund (NIF).

Gjennom minneordene fikk vi høre om en tilstedeværende og dedikert familiefar, en dyktig pedagog og litteraturviter i skoleverket og en framragende idrettsleder med tyngdepunkt innenfor norsk og internasjonal håndball.

Tor var født og oppvokst i Trøndelag, men hadde deretter sitt arbeid og bosted i Oslo.

Tor har hatt stor betydning for utviklingen av norsk og internasjonal håndball siden 1980-tallet. Han var visepresident i NHF (1983- 85) og president (1985-99). Tor var en pådriver for etableringen av det Europeiske Håndballforbundet. EHF ble stiftet i 1991 og Tor var president der i 2004-2012. Samtidig var han styremedlem i IHF.

Tor har også vært visepresident i Norges Olympiske Komité (1990-96) og styremedlem i Norges Idrettsforbund (1991-96). Tor fikk flere utmerkelser for sitt arbeid. Han ble æresmedlem i Norges Idrettsforbund i 2010 og mottok Kongens Fortjenestemedalje i 2013.

Tor etterlater seg kone, Frøydis, sønnene Are og Torgrim og seks barnebarn.

NIV minnes Tor som en god venn og vi lyser fred over hans minne.

Per Wright

 

Carl E. WangCARL EGIL WANG (1930-2016)

Carl E. Wang (f 25.5.-30) sovnet stille inn på Våler sykehjem 5. februar i år etter flere års sykdom i en alder av 85 år.

Calle, som han het blant idrettsvenner, ble medlem av NIV i stiftelsesåret 1988, men på grunn av sykdom har han ikke kunnet delta på foreningens aktiviteter de seinere år.

Calle har vært en markant og mangesidig idrettsleder og politiker.

Han har innehatt en rekke tillitsverv innen norsk idrett, men det er først og fremst som leder av handicapidretten han har gjort en fremragende innsats.

Han var svært opptatt av helsesport og brant for at alle skal få være med i idrett. Han arbeidet for at alle handicapidrettene skulle samles i et eget forbund og det lyktes. Norges Handicapidrettsforbund ble stiftet i 1971. Calle var den første lederen og innehadde ledervervet til 1974.

Like viktig var hans engasjement og innsats for internasjonal handicapidrett. Han var leder for en gruppe som sørget for at International Paralympics Committee (IPC) ble etablert i 1989. Han ble også leder av Det Europeiske Handicapidrettsforbundet og Den Europeiske Paralympiske Komité.

For sitt arbeid for handicapidretten har Calle mottatt The Paralympics Order og Nordisk Handicapidrettsforbunds hederstegn. Calle var formann for Statens idrettsråd (1973-77) og ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet (1984-87) Han var sentral da Lillehammer fremmet sin OL-søknad, og under de Paralympiske leker på Lillehammer i 1994 var han Norges leder. Calle ble utnevnt til æresmedlem av Norges idrettsforbund i 1995. I perioden 1972-77 var Calle president i Norges håndballforbund, og han spilte også en viktig rolle i det internasjonale håndballforbundet.

Calle var også en betydelig politiker for Høyre i Østfold. Han var en sentral regional- og fylkespolitiker og i tidsrommet 1980-83 var han fylkesordfører i Østfold. I to valgperioder (1969-77) var han vararepresentant for Østfold til Stortinget.

Calle mottok Kongens fortjenestemedalje i gull i 1993.

Carl E. Wang ble bisatt i Våler kirke 19. februar 2016.

NIV minnes hans gode humør og treffende replikk og vi lyser fred over hans minne.

Per Wright

 

 

Georg Smefjell som aktivGeorg Smefjell (1937 – 2015)

Georg Smefjell (f 9.6-37) døde 9. desember-15 i en alder av 78 år etter lang tids sykdom. Han ble bisatt 16. desember i Vestre gravlund nye kapell.

Georg Smefjell har vært medlem i Norske Idrettsleder-Veteraner siden stiftelsesåret 1988, men på grunn av sykdom har han ikke kunnet delta i NIVs aktiviteter de seinere år.

Georg har hatt en omfattende karriere innen ishockey både som spiller og leder.

Han begynte som spiller i Templar som siden ble til Tigrene og hadde tilhold på Grünerløkka. Han var trofast Tigrene-spiller i alle år og vant to NM med dem (1957 og 1961).

I sitt siste spilleår 1969 mottok han Gullpucken som tildeles årets spiller. Dette året ble Tigrene slått sammen med Asker til Frisk Asker og Georg fikk med seg lagets første sesong i toppserien.

I karrieren spilte Georg 62 landskamper, deriblant med deltakelse i 10 VM-turneringer og 2 OL-turneringer (1964 i Innsbruck og 1968 i Grenoble).

Deretter fortsatte Georg i lederoppgaver innen Ishockeyforbundet.
Han var leder for uttakningskomiteen for landslag (UK) i perioden 1972- 82.
I årene 1971-74 og 1978-82 var Georg med i styret for Norges Ishockeyforbund som styremedlem og som visepresident.

Yrkesmessig hadde Georg sitt virke innen shipping i Lorentzen Chartering og de siste arbeidsårene i Belships.

Georg etterlater seg kone, to barn og seks barnebarn

Vi lyser fred over Georg Smefjells minne.

Per Wright

 

Thormod MoumThormod Moum (1934 – 2015)

Thormod Moum (f 9.6-34) døde 1. juni-15 i Strømstad nær 81 år etter lang tids sykdom.
Thormod har vært en forgrunnsfigur i norsk og internasjonal skøyteidrett.
Han startet som utøver, men gikk tidlig over i trener- og lederroller.
Thormod var med i trenerteamet til Stein Johnson som skapte «skøyterevolusjon»
fra 1963.

I årene 1965-70 var han trener for Vest-Tyskland`s skøytelandslag og fra 1970 var
han tilbake som norsk landslagstrener for skøytesprint. Det ble suksessfullt med
VM-gull både til Per Bjørang og Frode Rønning.

Thormod ledet hurtigløpskomiteen i NSF (81-84) og ble deretter valgt inn i det internasjonale skøyteforbundet (ISU). Videre var han medlem av Idrettsforbundets styre (NIF) i 6 år og var bl.a med i styringsgruppen for Prosjekt-88 som ble starten på den norske toppidrettssatsingen.

Thormod var ellers allsidig innen idrett og deltok aktivt som elvepadler, fekter og golfspiller.

Yrkesmessig var han fra 1970 ansatt som idrettskonsulent i Studentsamskipnaden i Oslo
og ble deretter idrettsdirektør på samme sted til han gikk av med pensjon.
Da flyttet han til Strømstad og ble seil- og golfentusiast!

Thormod ble medlem av NIV i 1997 og vi minnes han med lyse minnesbilder.

Per Wright

 

Roar Antonsen

Roar Antonsen – medlem av NIV 1988 – 2015

Roar Antonsen (1916 – 2015)

Roar Antonsen ble født i Oslo 24. mars 1916 og døde 7. mars 2015 etter lengre sykdomsperiode. Med hans bortgang har norsk skiidrett mistet en markant og respektert leder.

Antonsen var president i Norges Skiforbund fra 1960 til 1964. Det vil si at lederen het formann den gangen. Først i Antonsens siste år kom tittelen president.

Men idrettsengasjementet kom mye tidligere. Først og fremst gjennom AIF. Antonsen var medlem av Sørli I.F. på Kampen. Han ble formann i 1938 og arbeidet tett med Rolf Hofmo. Som aktiv utøver fikk han 1. premie i AIF-mesterskapet i kombinert, og han vant også et mønstringsrenn i slalåm i 1939.

Under OL 1952 i Oslo var Antonsen sjef for billettsalget. Han var styremedlem i Oslo Skikrets og styremedlem i Norges Skiforbund før han ble valgt som leder. Som skipresident var Antonsen hovedleder for skitroppene under VM 1962 i Zakopane og OL 1964 i Innsbruck. Han var viseformann i Organisasjonen for VM 1966 i Oslo og hadde sentrale verv i arrangementene i Holmenkollen fram til 1975 – de to siste årene som formann.

Antonsen var medlem av Skiforeningens Råd fra 1972 til 1984, og han var generalsekretær under OL for handikappede på Geilo i 1980. Han var medlem av den eksklusive skiklubben Ull fra 1987.

Den skiinteresserte administratoren huskes også som ildsjel i flere år for de populære hopprennene ved Ola Narr 17. mai, og han arrangerte også hopprenn i sentrale London i 1950 – en begivenhet som ble sendt direkte i britisk fjernsyn.

Roar Antonsen var motstandsmann under krigen og ble arrestert like før han skulle gifte seg og plassert på Grini i 1942. Tvilling-jentene hans ble født, mens Antonsen satt i fangenskap. Etter ni måneder på Grini fulgte to meget vanskelige år fangenskap i Stutthof i Polen. Antonsen kom hjem St. Hans-dagen 1945 etter å ha gjennomført en såkalt «dødsmarsj» gjennom Polen og Tyskland etter løslatelsen i Stutthof.

En stillfaren og dyktig idrettsadministrator har forlatt oss.

Åge Dalby

 

Schønheyder, Johan Chr.

Johan Christian Schønheyder – medlem av NIV 1997 – 2015

Johan Chr. Schønheyder (1915 – 2015)

Johan Christian Schønheyder ble født 12. februar 1915 i Oslo og døde i sitt hjem i Valdres 14. mars 2015. En måned tidligere var han i god form og livlig humør, da han feiret 100-årsdagen med gjester fra blant annet NIF og NIV.

Schønheyder var en sann tilhenger av norsk natur og idrettsliv. Som aktiv var han løper i Holmenkollstafetten i 1935, og han imponerte under flere norske mesterskap i orientering før krigen. På den tiden var orienteringsløp en aktivitet under Norges Fri-Idrettsforbund fra 1934.

Under krigen var Schønheyder aktiv i motstandsbevegelsen som Milorg-sjef for Østre Bærum, og han ble tildelt Deltagermedaljen med rosett.

Johan Chr. Schønheyder var aktiv pådriver, da Norges Orienteringsforbund ble stiftet i 1948. Han ble også første formann (1948-52). Han ble senere viseformann i Norges Idrettsforbund (1959 – 65), formann 1965 -67, styremedlem i Norges Olympiske Komité (NOK) 1965 – 68, nestformann 1968 – 1980. Han hadde toppverv i norsk idrett i mer enn 30 år.

For mange idrettsentusiaster er Johan Chr. Schønheyder – iført rød blazer – Norges klassiske «chef de mission». Han ledet da også norske OL­-tropper fra 1960 til 1976. Ni ganger var han øverste leder – en ansvarsfull oppgave han satte pris på – og som han ble høyt verdsatt for. Allerede i 1967 fikk Schønheyder Plaketten, norsk idretts høyeste utmerkelse. Han er også tildelt Norges Orienteringsforbunds høyeste utmerkelse.

I det yrkesaktive liv var Schønheyder i alle år ansatt i forsikringsbransjen gjennom Aktieselskapet Norske Alliance (stiftet i 1911) som ble fusjonert med Norden-gruppen i 1977.

Schønheyder flyttet som pensjonist til Valdres, hvor han bodde i mange år. Han deltok helt til de siste årene i NIVs møter og årsmøter. Og den engasjerte pensjonisten tok gjerne bussen til og fra Oslo for å møte gamle NIV-venner. Han sendte stadig hilsener til NIV s medlemsmøter – senest etter 100-årsdagen.

Åge Dahlby

 

Erik Sture Larre (1914 – 2014)

Erik Sture Larre ble født i Oslo 31.mars 1914 og sovnet stille inn 11. november 2014. Han ble bisatt fra en fullsatt Frogner kirke 19. november.

En omtale av Erik Sture Larres liv og virke kan ikke begrenses til hans bidrag som idrettsleder. Det ville i så fall gi et helt feilaktig bilde av dette sammensatte og begavede menneskets enestående livsløp.

Det er typisk at Wikipedia bruker flere betegnelser for å gi et bilde av Eriks kompetanser og virksomhet: forretningsadvokat, aksje- og eiendomsinvestor, markaforkjemper, kulturminnebevarer og Milorg-leder. I denne oppsummering er det ikke funnet plass for ”idrettsleder”.

At Wikipedia ikke har funnet Larres to perioder som president i Norges Ishockeyforbund (1976-77; 1977-84) verdt innpass blant betegnelser over viktige bidrag, er det ingen grunn til å forarges over. Det kan imidlertid gi grunnlag for å korrigere oppfatningen av bredden og dybden i Larres livslange bidrag.

Erik var ekte Oslo-gutt, født i Gamlebyen, i en familie med over gjennomsnittlig livsgrunnlag. Som 11-åring meldte han seg inn i speideren. Fra da av begynte hans eget liv, har han selv uttrykt. Som ung gutt erfarte han forskjellen på egen bakgrunn og mange av sine jevnaldringers. Dette vakte en gryende sosial bevissthet hos unge Larre, og forankret hans politiske grunnsyn og sosiale engasjement.

Denne dobbeltheten kom til å prege Erik hele resten av livet. Familiearven, dvs. borgerligheten, ble i stor grad hans virkelighet livet gjennom. Ved hans død ble han bl.a. omtalt som landets ”eldste riking”. Bladet Kapital oppsummerte hans eiendoms- og aksjeformue til ca 700 mill kr.

Samtidig arbeidet Larre livet gjennom for å sikre folk, og i særdeleshet barn, tilgang til Marka og friluftsliv, ofte i åpen kamp med skogeiere, utbyggere og politikere som ville utnytte investeringsmulighetene.

Etter artium (1933) begynte Erik på studier i jus og sosiologi, og var i starten av et dr. gradarbeid da krigen brøt ut. Han kom tidlig med i motstandsarbeid, og ble raskt avsnittssjef i Milorg i Oslo-området. I 1943 ble han arrestert og dømt av SS und Polizeigericht Nord. I 28 måneder satt han på enecelle på Grini, uten kontakt med omverden, til krigens slutt.

Etter krigen fullførte Erik juridikum og begynte karrieren som forretningsadvokat. I en periode var dette advokatkontoret det største enkeltmannsfirma med elleve ansatte. Einar Gerhardsen hadde en finger med i avgjørelsen ved starten av denne karrieren.

Som aksje- og eiendomsinvestor har Erik vært en ruvende skikkelse, særlig gjennom de siste 25 år. Han var den største privatinvestoren i DnB Nor, og har sittet i representantskapet i DnB Nor, Sparebankene Vest, Midt-Norge og Nord-Norge, og i Pareto Bank. I bank-Norge er Erik et begrep, kjent for sine strategiske egenskaper, årvåkenhet og særegne medvirkning.

De fleste har fått med seg omtalen av Erik som ”Markalovens far”. Markaloven (Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner) ble vedtatt av Stortinget 2. april 2009. I over 60 år hadde Erik vært drivkraften i arbeidet som kullminerte med lovframlegget. Tanken om å verne Oslo-marka hadde han med seg fra Grini-oppholdet og kjennskapet til Nils Houges ideer fra slutten av 1930-årene.

For natur- og friluftsorganisasjonene, særlig de Østlandsbaserte, er Erik en bauta. Han har holdt fanen høyt, basert arbeidet på kunnskap om naturmangfold og bidratt med nødvendig juridisk innsikt, og fremfor alt – en ukuelig vilje til å bringe et (lov-)arbeid i havn. Uten å ha fulgt dette arbeidet over lang tid, er det umulig å forstå Eriks enorme betydning.

Den som nyter serveringen på Frognerseteren restaurant, bør vende blikket vestover, ca 100 m. Der ligger restaurantens tidligere bestyrerbolig og betjeningsbolig. Disse eiendommene, Holmenkollveien 196 og 198, er av Oslo kommune i 40 år stilt til disposisjon for Erik Sture Larres Stiftelse For Friluftslivets Fremme.

Erik fikk stiftelsen opprettet i 2006, og arbeidet (og investerte) helt til det siste med å få Friluftsenteret utbygd og utstyrt slik at flest mulig, særlig barn – ikke minst med nedsatt førlighet, kunne få kjennskap og tilgang til Marka. Stiftelsens arbeid føres videre, i Eriks ånd og urokkelige håp om å forene naturen og mennesket.

Erik Sture Larre var et menneske som ruvet, på mange arenaer utenfor idretten. Men idretten var også et område han hadde gitt av sin kraft til, og som hørte med i hans syn på hva et utviklet samfunn skulle tilby barn og ungdom som vekst og utviklingsarena.

Et uvanlig, idérikt og livskraftig menneske er død. Vi som fikk lære ham å kjenne, glemmer ham ikke.

Hans B. Skaset

 

Grethe Evjenth (1928 – 2014)

 

Grete Irene Evjenth (født Werner) ble født i Oslo 28. mai 1928 og døde 30. oktober 2014 på Lilleborghjemmet. Hun ble begravet fra Grefsen kirke 14.november.

Grethe var en sentral foregangskvinne i norsk idrett. Som aktiv var hun norsk mester i flere idretter. Hun satte norske rekorder i flere øvelser og deltok i olympiske leker. Med bakgrunn i Statens gymnastikkskole og med trenervirksomhet i flere idretter gjorde hun en formidabel innsats i flere tiår. Som 85-åring var hun fortsatt aktiv med instruksjon ved Torgata Bad Treningssenter. – Det er aldri for sent å trene, sa Grethe.

Hun var amanuensis ved Norges idrettshøgskole fra starten i 1968 til 1977. Ved NIH underviste hun i turn, gymnastikk og trening med småredskaper. Grethe var en drivkraft da øvelsen Gymnastique Moderne – eller Rytmisk sportsgymnastikk som den heter i dag – ble innført i Norge på 1960-tallet. Grete ledet i tur og orden troppene fra NIH og Hermes.

Allsidige Grethe vant fem NM-titler i håndball med Grefsen IL (1946-48, 1951 og 1957) i tillegg til NM innendørs i 1961. Grethe spilte 35 landskamper. Hun var i flere år lagkamerat av en annen pionér, Laila Schou Nilsen.

I turn representerte Grethe Oslo Turnforening, og hun vant NM-gull i 1953. Året før deltok hun i de olympiske turnkonkurransene i Helsingfors.

På friidrettsbanen representerte hun Torshaug IF. Grethe vant NM-gull i kule i 1948 og 1953 pluss gull i diskos i 1949.

Grethe var særdeles godt oppdatert på det meste innenfor idrettsbevegelsen – både teknisk og faglig utvikling innenfor ulike idretter, Hun hadde klare meninger om idrettens ledere og den generelle utviklingen av norsk idrett. Men hun var også en kvinne med stor sans for humor og historier.

Grethe var gift med to år eldre Olaf Evjenth. De skapte et godt hjem i Solemskogen og fikk to døtre. Olaf drev i mange år fysikalsk institutt (Bislett Bad og Torggata Bad) og var en sentral person i utviklingen av manuellterapi. Olaf har vært medlem av NIV siden 2007.

Åge Dalby

 

HROAR ELVENES (1932 – 2014)

Elvenes, HroarHROAR ELVENES – medlem av NIF 1988 – 2014.

Skøyteløperen, idrettslederen og hedersmannen Hroar Elvenes har gått bort. Etter nesten 70 aktive år skulle ikke den engasjerte, kunnskapsrike vennen lenger være en del av idrettsbevegelsen.

Hroar fikk hjerteproblemer. Han falt om hjemme på Kolbotn 4. desember og døde på Ullevål sykehus samme dag, 82 år gammel.

Hroar skulle deltatt samme kveld i årsmøtet for organisasjonen Morgendagens Skøyte-Ess i Skøytemuseet på Frogner Stadion, hvor han hadde vært en sentral person siden starten i 1986. Det var den nære vennen Knut Johannesen som gav møtet den triste beskjeden.

Hroar ble født 2. april 1932 i Hakadal. Familien flyttet til Sinsen i Oslo rett etter krigen. Foran VM 1947 på Bislett leste Hroar i en avis at medlemmer av Oslo Idrettslag kunne kjøpe billett til halv pris. Hroar meldte seg inn – og ble der resten av livet.

PÅ Bislett møtte han sin kone Laila som var kunstløper i Nordre Sving – eller «Skælken» som den avsperrede delen av banen ble kalt. Det stilige paret fikk to barn: Lars-Erik som hevdet seg blant landets yngre gutteløpere, og Tone Merete som vant junior-NM i kunstløp i 1972.

Tone Merete fikk to sønner, og Stian ble god skøyteløper med deltakelse på landslag og i World Cup. Familien Elvenes har så avgjort bidratt innenfor norsk skøytesport.

I 1952 ble 19-årige Hroar aktuell for OL-laget i Oslo. Det skjedde etter sterke løp på Hamar juniorverdensrekord (2.22,0) på 1500 meter og norsk årsbeste (43,9) på 500 meter. Han imponerte også med en sterk 5000 m – 8.50,4. På det tidspunktet var det ingen som visste at Hroars løp skulle utløse gjennombruddet for Knut Johannesen.

18-årige Knut med 9,21 som bestetid måtte slå Hroar, for at ASK skulle vinne pokalen for beste tremannslag. Knut forbedret seg med over halvminuttet og fikk 8.49,1 – hans første, viktige distanseseier.

Hroar og Knut ble gode venner – og senere familievenner i alle år.

Hroar deltok i OL fire ganger. I Oslo 1952 var han bare to tideler fra sølv på 500 meter. Han ble nummer seks. I Squaw Valley 1960 var han blant favorittene på 1500 meter etter å ha prestert 2.10,3 i et testløp – den beste tiden en nordmann noensinne hadde på distansen.

Men Hroar møtte elendige forhold i siste gruppe. Vindkulene var sterkere enn noen gang. Oppmann Sven Låftman stoppet da også plutselig stevnet. Da hadde Hroar tatt av seg yttertøyet og sto klar til start. Ventetiden ble lang, og Hroar var sjanseløs.  Stivfrossen kom han inn på 2.24,9 – og 39. plass.

Det hjalp litt på humøret at vennen Roald Aas tok gull – og at vinnertiden «bare» ble 2.10,4. Hroar nevnte denne tidelen for Roald i mange diskusjoner i ettertid.

Hroar forsøkte å komme med i OL for femte gang. Men etter sprintstevnet i 15 minusgrader på Jordal 6. og 7. januar 1968 var det slutt. Ungguttene stormet fram, og veteranen la opp på direkten. Det skjedde en måned før OL i Grenoble og snaue to måneder før Hroar fylte 36 år.

Hroar deltok i 13 NM. Hroar vant 1500 meter i EM 1955 i Falun. Samme år ble han nummer seks i VM i Moskva. Han gikk sin siste av 13 landskamper i Sverdlovsk 1964. Da avsluttet også Knut sin skøytekarriere.

I Norges Skøyteforbund ble han styremedlem i 1971-73. Da proffligaen kom i 1972, tok Hroar utfordringen som visepresident i 1973 -75. Han bidro på sin måte til S-enes triumfer i perioden som president fra 1975 til 1977.

Hroar var styremedlem i Norges Idrettsforbund 1976 – 78 og viseprtesident5 i 1980 – 82. Han var styremedlem i Norges Olympiske Komité 1979 – 1984.

Hroar var aktiv i Norske Idrettsleder-Veteraner fra etableringen i 1988. Han var revisor i NIV fra 1995-98, styremedlem fra 1999 – 2001, viseformann fra 2001 – 2006, og medlem / formann i valgkomiteen siden 2006. En fremragende lagkamerat som alle i NIV vil savne.

Hroar var jurymedlem for Aftenpostens Gullmedalje fra 2005 til sin bortgang.

Jeg deltok i det siste møtet hjemme hos Hroar på dagen en uke før han døde. Da var han som vanlig blid og vennlig, spøkefull og rask i replikken.

Han var også spesielt stolt og glad over rosen han fikk for den gode ripsgeleen han hadde laget fra egen avling til vaflene.

Hroar var den som først foreslo navn på kandidaten som får Aftenpostens Gullmedalje 2014.

Hroar ble bisatt fra Kolbotn kirke 17. desember.

Åge Dalby

 

Arvid Eriksen (1937 – 2014)

Eriksen, Arvid (1)ARVID ERIKSEN – medlem NIV 2000 – 2014.

Arvid Eriksen sovnet stille inn på Skedsmotun bo- og behandlingssenter 18. august. Han ble 76 år gammel – og bisatt fra en fullsatt Lørenskog kirke 29. august.
Arvid hadde i noen år slitt med kreftsymptomer. Og etter flere behandlinger var familie og venner glade for at sykdommen syntes å være overvunnet i vår.
Vi var mange gamle VG-kolleger som fulgte årets store friidrettsstevne på Bislett 11. juni, og Arvid var i strålende form og i meget godt humør. Både under vår felles middag før stevnet – og i diskusjonen om prestasjonene etterpå. Alt var liksom som det var i gamle dager. Brutal var derfor beskjeden som kom i begynnelse august. Arvid hadde fått tilbakefall med akutt leukemi. Etter kort tid fant ikke legene flere muligheter for behandling av sykdommen. Det ble bare et spørsmål om tid.

 

Arvid kom fra Kampen i Oslo. Som ekte «Kampegutt» var han – i likhet med en rekke kamerater – aktiv i mange idretter – spesielt fotball og ishockey. Innsikt og fagkunnskap hadde han i mange idretter.

Arvid var journalist og kommentator – en dyktig og respektert fagmann i flere tiår. Han arbeidet i mange år i Associated Press og Aftenposten før han kom til VG i 1978. Han ble der til han gikk av med pensjon i 2000.
Arvid var også redaktør av den populære Sportsboken i mange år.

Som pensjonister realiserte Arvid og hans kone Turid realiserte straks en gammel drøm. De kjøpte hus utenfor Orlando i Florida og tilbrakte senere alle vintre der i varme omgivelser – med utelukkende amerikanske naboer.
Men på vårparten vendte til alltid tilbake til Skedsmo og Lørenskog, hvor Arvid bodde i over 40 år.

Arvid Eriksen var medlem av NIV siden 2000. Han etterlater seg kone, en sønn og en datter og flere barnebarn. En god venn er dessverre borte for alltid.

Åge Dalby

 

Solveig Prøis Tynning (1933 – 2014)

Solveig Prøis Tynning ble født 3. juni 1933 og døde 19. mars på Telemark sentralsykehus i Skien.  Hun hadde bare vært innlagt i sju dager, men lungebetennelsen lot seg ikke kurere. Hun døde rolig med sine tre døtre rundt seg.

Inntil dagen før innleggelsen hadde hun levd sitt vanlige, eller kanskje heller uvanlige, liv med familie og venner av alle slag rundt seg.

Hun ble bisatt fra en fullsatt kinosal i Porsgrunn 2. april. En vakker, humanetisk seremoni med blomster, sanger og musikk, sikkert helt i Solveigs ånd. Barnebarnas minnetale startet med ”vår mormor var ikke som andre bestemødre”. Og det var nok sikkert riktig når man ser på hennes CV. Det ble ikke mange hjemmebakte boller. Til gjengjeld ble det mye kunst, kultur og moro.

Solveig startet som turner og gikk Statens Gymnastikkskole. I 40 år var hun ansatt ved samme videregående skole i Porsgrunn. Innimellom giftet hun seg med en senere stortingsmann – med alt det medførte, fikk tre døtre og videreutdannet seg i kunsthistorie, italiensk og russisk.

Hun var internasjonal dommer i turn i 10 år og dømte i landskamper, EM og VM.

Hun ble innvalgt i Norges Idrettsforbunds styre i 1973 og gjenvalgt i 1976. Etter det var hun gjennom en valgperiode Odd Hopps personlige varamann i NIFs valgkomité. Fra 1978 til 1982 var hun leder/medlem i NIFs Barne- og Ungdomsutvalg. Hun satt også i NOKs styre.

Hun ble Odd Skiens første kvinnelige formann, og hun var leder i Telemark Idrettskrets. I tillegg arbeidet hun aktivt i Porsgrunn amatørteater.  Hennes interesse for barn og unges velferd var genuin. Hun var også medforfatter av boken ”Telemarkinger i norsk toppidrett”.

Solveig ble medlem i NIV i 1998 og var i mange år ivrig deltager på møter og utflukter.

Hun er innehaver av NIFs Hederstegn, NGTFs fortjenstmedalje i sølv og Norsk amatørteaters ”Bøhrres pris”.

Anne Ma Thorsen

 

LEIF SCHANCKE (1916 – 2014)

 

Leif Schancke ble født 19. september 1916 på Kolahalvøya i Russland. Han døde 3. februar 2014 i Sandefjord og ble bisatt i Orelund kapell 13. februar.

Schanckes mor og to søsken flyttet hjem til Norge i 1917 som et resultat av den russiske revolusjonen. Familien bosatte seg etter hvert i Stjørdal.

Leif Schancke skaffet seg handelsutdannelse før han tok befalsutdannelse. Ved krigsutbruddet var Schancke fenrik og gjorde tjeneste i Trønderbataljonen. Han deltok i kampene ved Gratangen og arbeidet som kurer før han møtte rømme til England. Han ble sluppet i fallskjerm over Rognan i 1945 og ble tatt av tyskerne. Han unngikk så vidt å bli henrettet.

Schancke ble senere tildelt den norske og britiske deltakermedaljen i tillegg til den amerikanske frihetsmedaljen.

Schancke fortsatte karrieren i Hæren og Forsvaret. Han var sjef for Hans Majestets Kongens Garde, forsvarsattache i Finland, sjef for Brigaden i Sør-Norge og infanteriinspektør. Han oppnådde graden oberst 1.

Schancke utviklet musikk- og drilltroppen I Garden og startet eget skiløperkompani for toppidrettsutøvere. Han var styremedlem i Norges Skiforbund 1958 – 61, i Norges Idrettsforbund i 1965 – 71 og i Norges Olympiske Komité 1968 – 71. Han var formann i Forsvarets Idrettsråd i 1971 -72 og fikk NIFs hederstegn i 1974.

Schanche var medlem av NIV siden 1989.

Åge Dalby

 

Gunnar Høst Sjøwall (1936 – 2013)

GUNNAR HØST SJØWALL – medlem NIV 2009 – 2013.

Gunnar Høst Sjøwall ble født 22. januar 1936 og sovnet stille inn 9.september 2013 etter lang tids kamp mot flere smertefulle lidelser. Han ble bisatt i Haslum krematorium 17. september.

Fra midten av 1950-årene var Sjøwall en av Norges beste tennisspillere i en tiårsperiode. Han vant 14 NM-titler i årene 1955-66; syv i single, seks i herredouble og én i mixed double. Han vant kongepokalen fire ganger.

Sjøwall som også var nordisk mester, vant mesterskap i Sverige, Jugoslavia og Israel. Han spilte flere ganger i Wimbledon og fikk Norges Tennisforbunds gullmerke og bragdmerke. Sjøwall representerte klubbene SK Njård, Oslo Tennisklubb og Stabekk Tennisklubb og spilte 50 landskamper for Norge.

Sjøwall hadde en særlig god serve, og hans drivere til begge sider var et fryktet varemerke. Han forflyttet seg raskt på banen, selv om han var større enn mange motstandere. Sjøwall regnes som en av Norges beste tennisspillere gjennom alle tider.

Gunnar Høst Sjøwall var fotograf fra 1957 og fikk sin utdannelse i Stockholm og Lund. Han overtok etter faren Gunnar Theodor Sjøwall det kjente firma Fotograf Sjøwall i 1968.

Han vant flere nasjonale og internasjonale konkurranser. Høyest rager “Portrait of the Year” i Photograpy Yearbook 1967. Sjøwall tok de offisielle forlovelsesbildene av kronprins Harald og Sonja I 1968. Han tok også det offisielle bildet på Kong Olavs 75-årsdag. Han var kongelig fotograf i flere år.

Sjøwall var kunnskapsrik og bereist. Han var medlem av Travellers Club i mange år og hadde flere internasjonale fotooppdrag for magasinet National Geopgraphic.

Gunnar Høst Sjøwall som var bosatt med familie på Stabekk, var medlem av NIF siden 2009.

Åge Dalby

 

Niels Christian Hertzberg (1941 – 2013)

NIELS CHR. HERTZBERG – medlem NIV 2012 – 2013.

Født 16.januar1941. Døde brått og uventet 1. mars 2013 på ferie i Brasil. Bisettelsen fant sted 18. mars i en fullsatt Riis kirke – med mange idrettskollegaer til stede, også NIV-medlemmer.

Niels hadde en 40-årig lang karriere i NHF: i trenerkomiteen fra 1967, i Forbundsstyret og Arbeidsutvalget fra 1973, ansatt som Utdanningskonsulent i 1977, generalsekretær 1984 – 2003, fag-/utviklingsstilling 2003 til han sluttet i NHF 2008.

Han var hele veien en meget dyktig og kunnskapsrik fagmann som jobbet utrettelig for utviklingen av håndballen og håndballforbundet.

Han var strategen og arkitekten som bidro til nytenkning og ideer på ulike områder som: begrepsutvikling, strukturutvikling, håndballfaglig utvikling, organisasjonsutvikling

Og teamtenkning som metode: Han jobbet systematisk med disse områdene over tid. Han var en forkjemper for kvinnehåndballen.

Niels giftet seg med Marit Breivik i 1997.

Han holdt seg alltid i bakgrunnen, og noen betegnet han som håndballens grå eminense. Men han jobbet effektivt med og gjennom andre, noe også Marit Breivik uttrykte for hennes del under bisettelsen. Hun hadde fulgt opp mange av hans råd og ideer i sin trenerpraksis. Jevnfør hennes spesielle teamtenkning og teamoppfølging i arbeidet med andslaget.

Niels innehadde håndballforbundets høyeste utmerkelse.

Personlig hadde jeg mye god fagkontakt med Niels, da vi begge var utdanningskonsulenter i våre respektive forbund.

Under vårt julemøte på NIH var vi plassert ved samme bord – og fagdiskusjonen kom i gang igjen ganske fort – og vi ble enige om å møtes igjen for å utveksle synspunkter framover.

Det blir det dessverre ikke noe av. Julemøtet ble hans første offisielle møte med NIV, hans inntredelse i foreningen vår – men tragisk nok også hans siste.

Da jeg kondolerte Marit Breivik og fortalte om at vi skulle minnes Niels på dette medlemsmøtet, ba hun meg hilse til forsamlingen. NIVs medlemmer minnet Niels Hertzberg med ett minutts stillhet ved medlemsmøtet i mars. (NIV-medlem 2012)

Andreas Morisbak

 

Ørnulf Hansen (1941 – 2013)

ØRNULF HANSEN – medlem NIV 1988 – 2013.

Ørnulf Hansen ble født i Oslo 28. august 1941 og døde etter lengre tids sykdom i Moss 9.juni 2013. Han ble begravet fra Jeløy kirke 21. juni.

Hansen var medlem av NIV siden 1988 og således en av foreningens stiftere. Hansen var president i Norges Bokseforbund i 20 år – fordelt på to perioder, 1979 – 1983 og 1991 – 2007.

Han hadde også i flere år betydelige internasjonale styreverv både innen European Amateur Boxing Association (EABU) og International Boxing Association (AIBA). Hansen opptrådte aktivt, og mange lyttet til nordmannen som hadde klare holdninger mot alle former for korrupsjon innenfor amatørboksingen.

Under OL 2008 i Beijing var Hansen teknisk delegat.

 

Oslo-gutten Ørnulf Hansen arbeidet innenfor trykkeribransjen i hele sitt yrkesaktive liv. Han fikk lærlingkontrakt på 15-årsdagen hos Otto Falch Trykkerier i Oslo. Svennebrevet tok han i 1961. Han fikk deretter tilbud om jobb som boktrykker ved Koren Stegens Trykkerier AS i Moss.

Med innsats og kunnskap etablerte Hansen seg som en dyktig fagmann, før han overtok bedriften i 1972. Han førte trykkeriet inn i en meget god periode.  I 1989 var Hansen med på etableringen av Prinfo-kjeden i Norge. Ideen var å skaffe mindre bedrifter stordriftsfordeler ved innkjøp.

I 1995 overlot Ørnulf Hansen ansvaret som daglig leder til sønnen, men han fortsatt å arbeide i bedriften som trykker. I senere år var han også arbeidende styreformann i Krona Trykk AS. Han avsluttet yrkeskarrieren på 70-årsdagen i 2011. Da hadde han vært 55 år i den grafiske bransjen.

Ved siden av idrett var politikk Ørnulf Hansens store interesse i alle år. Han representerte partiet Høyre og etablerte seg solid i politikken i Moss. Han var nær ved å bli valgt som ordfører i 1987, men mistet muligheten, da Kristelig Folkeparti heller ville samarbeide med Arbeiderpartiet.

I 2011 – da yrkeskarrieren var over – ble Ørnulf Hansen tildelt H.M. Kongens fortjenestemedalje i sølv.

Åge Dalby

 

Hjalmar Andersen (1923 – 2013)

HJALMAR ANDERSEN – medlem NIV 1991 – 2013.

Hjalmar Andersen ble født 12. mars 1923 i Tjongsfjord i Rødøy kommune, Nordland. Han døde på Ullevål sykehus i Oslo 27. mars etter et tragisk fall hjemme i Tønsberg 25. mars.

Ved sin bortgang var Hjalmar eldste norske gullmedaljevinner i OL. Han feiret sin 90-årsdag sammen med gode venner i Skøytemuseet på Frogner Stadion 12. mars.

Hjalmar var eneste gutt og eldst av seks søsken. Far Johan kom fra Hammerfest i Finnmark og var skipper på Helgelandskysten, mens mor Anne Matilde Johanne kom fra Trondheim. Etter noen år flyttet familien til Trondheim, hvor Hjalmar vokste opp under sparsomme kår i arbeiderstrøket på Lademoen.

Arbeidet på Brygga

Hjalmar begynte som visergutt på Brygga i Trondheim før han fylte 16 år. Senere arbeidet han som lastebilsjåfør. Han gikk sine første skøyteskjær som junior C-løper på Reina-banen i 1939. Men den store inspirasjonen kom på tribuneplass i AIF-mesterskapet i 1940. Hjalmar glemte aldri den spennende duellen mellom Bernt Evensen og Håkon Pedersen.

Hjalmar giftet seg med sin Gerd i 1945. Paret fikk en sønn og to døtre.

Krigen satte selvfølgelig stopp for Hjalmars skøytekarriere. Men han mistet aldri interessen og deltok i NM for juniorer i Skien 1946. Senere landslagskollega Ivar Martinsen fra Hamar vant, og Hjalmar kom på 42.plass blant 45 deltakere. Året etter ble Hjalmar juniormester på Kongsberg med distanseseier på 1500 og 3000 m.

Hjalmar representerte Falken Sportsklubb. Klubbkamerater her var Sverre Farstad og Henry Wahl. Sammen dannet vennene den berømte Falken-trioen. Trener og lagleder var legendariske Karl Brechan. Det var han som lærte Hjalmar riktig sittestilling og knebøy på skøytene.

– Det er bare å bruke naturmetoden, sa Brechan. – Sett at du e´ i skogen for å plukk´ bær. Så blir du plutselig nødt til å gå på do. Vess du sætt dæ for langt ned, får du lyng i ræva. Vess du står for my´, får du skit på hælan. Nei, finn stilinga midt i mellom og sleng arman på ryggen. Det e´ rætte stilen!

Rene ord for pengene på Lademoen, og Hjalmar fortalte historien tusenvis av ganger i ettertid.

Brøt 10 000 i OL

I 1948 ble Hjalmar nummer tre i NM og kvalifiserte seg til OL-deltakelse på 10 000 m i St. Moritz. Men det ble ingen suksess i den uvante, tynne lufta 1820 meter over havet. Hjalmar brøt løpet. Det samme gjorde Reidar Liaklev.

EM i Davos 1949 var Hjalmars første, store mesterskap. Han ble tredjemann på 5000 m med 8.15,8 og satte verdensrekord på 10 000 m med 16.57,4. I et tidligere par ble ungareren Kornel Pajor førstemann under 17 blank med 16.58,7. Hjalmar fikk sølv sammenlagt, mens klubbkamerat Sverre Farstad ble mester i sitt livs konkurranse.

Fallet på Bislett

En av de mest omtalte episodene i karrieren var EM på Bislett 1951. Hjalmar falt på 10 000 mr på grunn av en blitzlampe som Dagbladets fotograf Johan Brun hadde plassert i Søndre sving. 18 av 25 runder i milløpet var unnagjort, da Hjallis gikk ned og fikk ødelagt den ene skøyta mot en jernstolpe. På dette tidspunktet ledet Hjalmar med over en runde på hardeste konkurrent – nederlenderen Wim van der Voort.

Stevnets oppmann bestemte at Hjalmar skulle få gå distansen om igjen – alene, helt til slutt. Hjalmar hadde krav på 40 minutters hvile, men var tilbake med skøyter av annen modell etter bare 20 minutter. Ikke et menneske forlot et fullsatt Bislett. Alle – inkludert Kong Håkon og hans familie – ventet på nasjonens største helt. Og Hjalmar skuffet ikke.

Hjalmar måtte gå på 18.38,8 for å bli mester. Han gikk et drøyt minutt raskere og knep distanseseieren med 17.28,6. Jubelen ville ingen ende ta. Trønderen hadde med sine kjempekrefter gått «verdens lengste 10 000 meter» – sirka 17 000 meter.

Datidens Sven Kramer

Tre sesonger var fantastiske. I årene 1950 – 1952 vant Hjalmar alle ni mesterskap på rad – NM. EM og VM. I tillegg vant han tre OL-gull i Oslo 1952 – distansene var 1500 m, 5000 m og 10 000 m. Hjalmar var datidens Sven Kramer.

14 dager før OL satte Hjalmar sin uforglemmelige verdensrekord på 10 000 m med 16.32,6 – trolig det mest kjente idrettsresultatet i norsk idrett. Begivenheten skjedde på Hamar Stadion 10. februar.

Hjalmar skulle egentlig ikke deltatt i «landskampen» Norge – Resten av verden. Men isen var rekordrask, og Sverre Haugli ble satt ut av laget. Hjalmar hadde tidligere i sesongen forbedret sin egen rekord til 16.51,4 under NM på Gjøvik. Nå smelte han til med 16.32,6 – en tid ekspertene ikke trodde ville bli slått noen gang. At Hjalmar gikk samtlige 25 runder med gjennomsnittstid under 40, 0 var en sensasjon.

I OL vant Hjalmar distansen på 16.45,8. Nederlenderen Kees Broekman fikk sølv med 17.10,6. Hjalmar vant 5000 m med 8.10,6. Broekman fikk sølv med 8.21,6, Hjalmar var suveren. I denne perioden gikk trønderen 56 løp på 5000 m på rad uten å bli slått. 29-åringen var på toppen av sin karriere. Så skjedde det ingen trodde var mulig; Hjalmar sluttet som skøyteløper. Årsaken var at Hjalmar skulle åpne sportsforretning i Trondheim.

Russerne tilbake

53-sesongen ble annerledes. Sverre Haugli vant NM, Kees Broekman tok EM, og russerne sikret dobbeltseier i VM. Etter mange års fravær fra den internasjonale scenen kom Sovjetunionens fantastiske løpere tilbake på bred front. Hjalmar lyttet på radio.

Stjerner som Gontsjarenko, Sjilkov, Grisjin, Sergejev og Sakunenko imponerte. Det gjorde også ukjente Tsjakin og Mamunov som satte verdensrekorder på 1500 m og 5000 m på Medeo, den nye superbanen 1693 meter over havet. Det gikk flere år før nordmenn faktisk trodde på tidene fra Medeo.

Hjalmar bar Falkens flagg under 17.-maitoget i Trondheim våren 1953. Folket hyllet sin store helt. Hjalmar bestemte seg for comeback, men kom skjevt ut. Han brakk ankelen i en fotballkamp og var opptatt med å lese handelsrett i forbindelse med forretningen. I desember 1953 var Hjalmar tilbake med klar seier i Trondheim. Under landskampen i Moskva mot Sovjetunionen i romjulen utklasset Hjalmar russerne på 5000 og 10 000 m.

Hjalmar vant NM 1954 på Bislett selv med fall på 5000 m. Nasjonen jublet. Hjalmar vant begge langdistansene under EM, men formen forsvant etter hvert. Treningsgrunnlaget var ikke godt nok til internasjonale laurbærkranser.

Siste løp på Bislett

Hjalmar deltok i OL for siste gang i 1956. På MIssurina-isen satte han personlig rekord på 5000 m (8.06,5 ga 10.plass) og han ble sjettemann på 10 000 m med 16.52,6.

Skøytekongen gikk sitt siste løp 12. februar under VM på Bislett. Med 16.58.4 ble han nummer sju. Hjalmar fikk gå den avsluttende distansen, selv om han ikke fullførte 1500 m tidligere på dagen.

Hjalmar var svensk landslagstrener under OL 1960. Og det skulle bli en av hans elever – Kjell Bäckman – som skulle slå legendariske 16.32,6. Med sterke 16.14,2 sikret gøteborgeren bronse. Gullet gikk som kjent til Knut Johannesen med fantastiske 15.46,6 – en tid som er blitt nesten like legendarisk som 16.32,6.

30 år i Handelsflåten

Hjalmar flyttet til Tønsberg i 1961. Humørsprederen var ansatt i 30 år i Handelsflåten og ble umåtelig populær blant norske sjøfolk over hele verden. Historiene og skrønene var mange. Hjalmar ga ut 11 bøker.

Hjalmars popularitet var enorm. Helt opp til de siste årene ble han invitert til en eller annen organisasjon for å snakke om gode, gamle dager. Hjalmar holdt sitt grep på publikum levende i over 60 år. Det er unikt.

Den blide mannen med kallenavnene «Hjallis» og «Kong Glad» holdt seg i god form i mange tiår. Som 60-åring i 1983 syklet han Trondheim – Oslo (560 km).

Under åpningen av skøytepuben Siste Indre i Hamar (1993) fikk Hjalmar hjerteinfarkt. Legen som opererte inn pacemaker, var Arne V. Koss – far til Johann Olav Koss.

Da Hjalmar besøkte en datter i Tyskland i 1995, falt han av racersykkelen og lå i koma i to dager. Resultat: Kraniebrudd og nesten tap av synet på venstre øye. Men hardhausen kom tilbake. Han fikk operert inn ny pacemaker i 2000 og gjennomgikk en stor hofteoperasjon samme år. For et drøyt år siden hadde Hjalmar en brokkoperasjon.

Kongens gull

I forbindelse med 75-årsdagen i 1998 ble Hjalmar tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. Statsminister Kjell Bondevik deltok på festmiddagen etter at han hadde meldt forfall til gallamiddag hos Kong Harald. Feiringen av Hjalmar veide tyngst.

Hjalmar opplevde at det ble reist hele fire statuer av ham – i Trondheim, Oslo, Hamar og Rødøy. Det var ualminnelig stort for en idrettsmann i hvilken som helst nasjon.

Under den årvisse «Idrettsgallaen» i Hamar i januar 2013 ble Hjalmar tildelt den prestisjetunge Æresprisen sammen med sin gode venn og kollega Knut Johannesen.

Hjalmar vil bli gravlagt fra Tønsberg hovedkirke 5. april med blant annet statsminister Jens Stoltenberg til stede. Skøytekongen blir gravlagt på Statens bekostning som tredje idrettsutøver i rekken. Samme ære ble tildelt Birger Ruud (1998) og Grete Waitz (2011).

Hjalmar Andersen er kanskje den personen som har gitt nordmenn mest underholdning, forventning, resultater og optimisme. Ikke minst i den vanskelige etterkrigstiden.

Takk for alle gode rundetider, Hjalmar – både på isen og ellers i livet. Du ble et evig symbol på nasjonal glede og stolthet.

Åge Dalby

Stein Jean Johnson (1921 – 2012)

STEIN JEAN JOHNSON – medlem NIV 1992 – 2012.

Nok en ruvende bauta og trenerlegende i norsk idrett er gått bort.

Stein Jean Johnson ble født i Bergen 20.oktober 1921 og døde på et sykehjem i Oslo 28. april 2012. Han ble begravet fra Vestre Aker kirke 9. mai.

Stein gikk bort på dagen 50 år etter at han startet skøyterevolusjonen som kom i 1963. Trenerens første møte med skøyteløperne skjedde på Ekeberg skole i Oslo 28. april 1962. Undertegnede var en av 13 løpere som utgjorde landslaget, og de aktive møtte en helt annerledes trener enn hva de var vant til. Stein satte helt nye og strengere krav til fysisk kapasitet. I tillegg var han på evig jakt etter psykisk styrke hos løperne.

Stein klarte å få med seg rutinerte Knut Johannesen i et helt nytt opplegg på tampen av skøytekongens karriere.  Det var i seg selv en stor prestasjon. Men Knut tok utfordringen og satte verdensrekorder i 1963, ble verdensmester og vant OL-gull i sin siste sesong i 1964. For Per Ivar Moe ble «magnetfeltet» mellom 17-åringen og Stein et fruktbart samarbeid som kulminerte med VM-tittel på Bislett i 1965.

Under EM i Gøteborg 1963 tok Norge firedobbelt sammenlagt. Samme år ble Sovjetunionens seierssikre løpere feid av banen på Bislett etter norsk oppvisning med blant annet fire løpere under Boris Sjilkovs «uslåelige» rekord (7.45,6) på 5000 meter.

I tillegg var Johnson og hans ideer sterk inspirasjon for mange løpere utenfor landslaget. Men det skal også sies at Johnson fikk ekstra drahjelp av den revolusjonerende nylontrikoten som norske løpere fikk benytte for første gang under Nyttårsløpene på Bislett i 1963.

Stein Johnson var trener med kunnskap om mange idretter. Ikke minst var han opptatt av overføringsverdier mellom idrettene.

Steins inntreden blant padlerne bar raskt frukter. Han gav Egil Søby, Steinar Amundsen, Tore Berger og Jan Johansen troen på at DDRs mannskap kunne bankes. Det ble da også OL-gull på den norske «Gullfireren» i Mexico City 1968. Kvartetten vant VM-gull i 1970.

Treneren med gurustatus kom også i kontakt med syklisten Knut Knudsen og utviklet et samarbeid som endte med OL-gull på 3000 meter bane i Munchen 1972. I siste halvdel av 1980-årene hadde også Stein Johnson et fruktbart samarbeid med skiskytteren Eirik Kvalfoss.

Stein Johnson fikk Kongens fortjenestemedalje i gull og Egebergs Ærespris i 2005. Året etter mottok han Idrettsgallaens Hederspris.

Johnson som i sin tid var Norges beste diskoskaster med 5. plass i EM 1946 og 4. plass i EM 1950 i tillegg til 8.plass i OL 1948 som beste internasjonale resultater. Stein vant NM i 1946, 1950, 1951 og 1952. Han fikk sølv i 1947, 1948 og 1949. Personlig rekord: 50,33 meter.

Stein var NIV-medlem siden 1992. Samme år ble han også tildelt NIVs første ærespris.

Åge Dalby

 

Roald Aas (1928 – 2012)

ROALD AAS – medlem NIV 2000 – 2012.

Roald Edgard Aas ble født på Sagene i Oslo 25. mars 1928 i Oslo og døde av kreft på Abildsø bo- og rehabiliteringssenter 18.februar 2012.

Roald ble bisatt fra en fullsatt Bækkelaget kirke 28. februar. Sønnene Even og Annar holdt vakre minneord over faren. Skøytekollega Knut «Kuppern» Johannesen holdt en minnerik tale om sin gode venn og konkurrent.

Sten Stensen hilste fra Morgendagens skøyte-ess, en organisasjon som Roald virkelig brant for i alle år, og finansminister Sigbjørn Johnsen mintes en populær skøyteløper og en trofast, politisk medspiller. Mange hadde gode ord å si om den populære idrettsmannen.

 

NM-gull på Hamar

Roald vokste opp i sparsomme kår, men hevdet seg snart i idretten og ble en fremragende skøyteløper og sykkelrytter.  Han representerte Oslo Idrettslag, Oslo Skøyteklubb (fra 1956) og Idrettsklubben Hero.

Det store idrettsåret for Roald var 1956. Da ble han norgesmester både på skøyter og sykkel – ved begge anledninger i Hamar. For den bragden fikk han Egebergs ærespris samme år.

Roald hadde ellers syv sølvmedaljer i NM (Kuppern vant fem av disse mesterskapene), to EM-bronse (Oslo 1957 og 1960) og en VM-bronse (Helsingfors 1958). Han deltok i 15 landskamper og fikk ni distanseseirer. Han satte norsk rekord seks ganger ( tre på 1500 meter, tre på 3000 meter) og vant syv distanseseirer i NM.

Roald deltok i hele 10 EM på rad fra 1951 og ni VM på rad fra samme år – med unntak av 1953. Han deltok i alle 12 NM fra 1950 til og med 1962.

Personlige rekorder: 42,3 – 2.10,4 – 4.37,0 – 8.01,6 – 17.08,2.

OL-bragden i 1960

Kronen på verket satte likevel Roald under de olympiske leker i Squaw Valley i 1960. Roald utklasset verdensrekordholderen Juhani Järvinen i par og gikk en fenomenal sisterunde på 34,5 i vindbygene. Tiden: 2.10,4 holdt til gull. Men det spøkte stygt for Roald seier, da Evgenij Grisjin i et senere par lå fire sekunder foran, da klokken ringte. Men Roalds sisterunde var enorm. Russeren kom inn på nøyaktig samme tid som nordmannen.

For Roald smakte gullet ekstra godt. Under OL 1952 i Oslo fikk Roald bronse på favorittdistansen, men han gikk i snøvær under langt dårligere foran enn de sterkeste konkurrentene. Forholdene fratok nok Roald gullet ved den anledningen, men utendørsidretter har alltid sine utfordringer.

Hos Jordan i 40 år

Roald var også trofast mot sin arbeidsgiver. Han var ansatt hos Jordan i hele sitt yrkesaktive liv – fra 1947 til 1988. Roald kompenserte minimal utdannelse med et vinnende vesen, bredt nettverk og evne til å få folk med seg. Roald ble lagersjef for det store Jordan-konsernet.

Roald var svært syk den siste tiden. Men han fikk stadig besøk av familie og gamle skøytevenner. Til alle uttrykte han den samme gleden over hva idretten hadde gitt ham. Roald følte at han hadde fått svært mye tilbake fra sitt dype engasjement for sport.

– Tenk på hva den gullmedaljen betydde for meg, sa Roald helt til det siste. Han var fornøyd og takknemlig for alt livet hadde gitt ham.

Roald var en god og humørfylt familiemann – for sønnene og barnebarna spesielt. Roalds livsledsager Bjørg sto trygt ved hans side i mange år.

Roald Aas var medlem av NIV siden 2000.

Åge Dalby

 

Aage Johansen (1919 – 2012)

AAGE JOHANSEN – medlem NIV 1988 – 2012.

Aage Johansen ble født i Hamar 6. desember 1919 og døde 6. februar 2012 på Smestad-hjemmet i Oslo. Han ble bisatt fra Østre Aker kirke 15. februar.

Familien flyttet til Sandaker i Oslo i 1932. Aage som allerede hadde markert seg i som en av Norges beste gutteløpere – fortsatte utviklingen i sin kjære klubb Oslo Idrettslag.

Aage ble – som 16-åring – norsk juniormester i Horten i 1936. Og han ble snart verdens beste juniorløper – aldersmessig. Han deltok i EM og VM – som seniorløper – både i 1938 og 1939 med bronse fra EM i Riga 1939 som beste prestasjon. Junioralderen i Norge var på denne tiden knyttet opp mot sportslige prestasjoner – ikke alder.

Meget gode tider

I 1938 presterte Aage Johansen – 18 år gammel – fantastiske tider i Davos. Han gikk 500 meter på 42,9. I samme stevne forbedret Hans Egnestangen verdensrekorden fra 42,3 til 41,8.  På 1500 presterte Aage 2.17,1 og slo Oscar Mathisens berømte rekord på 2.17,4 som sto fra 1914 til 1937. Egnestangen forbedret gjeldene rekord fra 2,14,9 til 2,13,8.

I februar 1940 gikk Aage 5000 meter på 8.14,8 i Bergen. Han gikk 2,4 sekunder raskere enn Ivar Ballangruds verdensrekord. Men tiden ble ikke godkjent som ny rekord av formelle årsaker (250 meters bane). En uke tidligere gikk Aage 10 000 meter på 17.38,6 på Bislett. Ballangrud hadde da verdensrekorden på 17.14,4.

Så kom krigen til Norge i april 1940. En eventyrlig skøytekarriere ble ødelagt av fem års okkupasjon. Svaret får vi aldri, men det er naturlig å tro at krigen kostet stortalentet Aage Johansen både verdensrekorder og internasjonale gullmedaljer. Det var også mange andre nordmenn i ulike idretter som fikk idrettskarrieren ødelagt av krigen.

Aage kom tilbake i 1946 og ble norsk mester i Oslo. Året etter fikk han bronse i NM. Han ble sjettemann under EM i Stockholm 1947 og gikk bare to distanser i VM i Helsingfors samme år. Aage la opp etter NM i Tønsberg 1949.

Mange oppgaver

Aage traff sin kone Bergljot Sandvik under et skøyteløp på Kongsberg i 1938. De var senere et par i hele 74 år. Aage og Bergljot giftet seg i juni 1944 og fikk to barn – Berit Unn og Stein Erik. Aage trappet ned sin aktive karriere, mens Bergljot som var tre år yngre, fortsatte sin turnkarriere og var OL-deltaker i Helsingfors 1952.

Aage gikk inn i krevende oppgaver både innen administrasjon i Oslo Idrettslag (OI) og Norges Skøyteforbund. Treneroppgaver lå det også i mange, mange år. Aage var medlem av NSFs styre og ledet i mange år Hurtigløpskomiteen. Han var trener og lagleder for Norge under en rekke representasjonsoppgaver, og han var landslagstrener for eliten i 1967 – 69. I 1973 ble Aage tildelt NSFs høyeste utmerkelse – gullmerket.  Aage har også fått Kongens fortjenestemedalje.

Aage som var ansatt i Christiania Bank og Kredittkasse fra 1939 til 1986, var også en dyktig skribent. Han var redaktør for «Skøytesport» i lang periode og leverte i årevis artikler til Aftenpostens sportsredaksjon.

Datteren norsk mester

Både Aage og Bergljot er tildelt Lørdahl-statuetten, høyeste utmerkelse i OI. Bergljot har i en årrekke vært kunstløpstrener, og hun har ledet Kunstløpkomiteen i NSF i mange år. Stor var selvfølgelig familiegleden, da datteren Berit Unn ble norsk mester i Tønsberg i 1964. Hun var senere aktiv på store isshow i USA, hvor hun senere stiftet familie og fortsatt bor.

Fikk Alzheimer

Aage var alvorlig syk de siste årene etter at han fikk diagnosen Alzheimer – en sykdom som stadig ble vanskeligere å takle. Sine fire siste år tilbrakte han på Smestad-hjemmet ikke langt fra hjemmet i Smestad-hagen.

Bergljot som ble medlem av NIV i 1996, deltar på imponerende vis i foreningens aktiviteter. Med sine 90 år er hun NIVs eldste kvinnelige medlem.  Aage Johansen var medlem av NIV siden 1988.

Åge Dalby

 

Ivar Odd Formo (1922 – 2011)

IVAR ODD FORMO – medlem NIV 1998 – 2011.

Ivar Odd Formo, født 30. mai 1922, døde 18. desember og ble bisatt i Nordberg kirke 29. desember 2011.

Klubben hans var Ski- og Fotballklubben Lyn, der han ble medlem i 1933.

Ivar Odd var en allsidig idrettsutøver. Han utmerket seg i flere idretter i årene etter krigen. I et par sesonger hørte han med blant Norges aller beste langrennsløpere. Han vant b l. a. et uttakingsrenn for VM i Lake Placid i 1950, noe som skaffet han plass på det norske VM-laget. Han ble norgesmester to ganger i 3 x 10 stafett (1950 og 1951), og i årene 1946 – 1951 hentet han seg premier i Holmenkollen og NM hvert eneste år.

Sommerstid v ar han en habil løper både på bane og i terreng – med eller uten kompass. Personlig rekord på 5000 m lød på 15.30,7, og han vant Holmenkollstafetten i A-klassen med Lyn i 1947. Hans innsatsvilje var et varemerke.

Som idrettsleder kom også denne egenskapen til sin rett. Spesielt hans innsats for Monolittrennet går det frasagn om i Lyn-kretser. Han var initiativtaker, pådriver og formann i den første rennkomiteen i 1954 og fortsatte i ledelsen helt fram til 1983.

Ivar Odd var formann i Lyns hovedstyre i to perioder, Lyns representant i styret for A/S Ullevål Stadion i en rekke år. Æresmedlemskap i SKF Lyn fra 1985. Han hadde verv i Norges Skiforbund og i Oslo idrettskrets – og var initiativtaker til Langrennssportens Venner.

I kommunepolitikken var han med på å fremme idrettens ønsker overfor de besluttende myndigheter.

Som far til OL-mester Ivar kunne han glede seg over sønnens mange bragder i skiløypa gjennom mange år, men ble rammet av den tyngste siorg da Ivar b le revet bort i en tragisk drukningsulykke. Men Ivar Odd viste styrke også her.

I moden alder fortsatte han å delta i sosiale sammenhenger og var jevnlig til stede på NIVs medlemsmøter helt til det siste. Årsmøtet på Hamar ble hans siste. Ivar Odd var medlem i NIV siden 1998.

Andreas Morisbak

 

Alf R. Bjercke (1921 – 2011)

ALF R. BJERCKE – medlem NIV 1989 – 2011.

Alf R. Bjercke ble født på Frogner i Oslo 30. mai 1921 og døde på Rikshospitalet 9. desember 2011. Hans liv var særdeles aktivt og omfattende.

Denne korte omtalen vil kun berøre enkelte elementer fra Bjerkes mangslungne, lange og skapende livsløp.

Alf R, som han gjerne ble kalt i NIV-sammenheng, ble medlem som følge av sine lederoppgaver innenfor Norges Friidrettsforbund. Han ble nestformann i Forbundet i 1968, og var formann i 1969-72.

I voksen alder var han ivrig deltaker i bl.a. sleggekast, og hans entusiasme og interesse for friidretten varte livet igjennom.

Alf R var en utpreget ”mangekjemper”, dvs. en person med mange talenter, mye energi, stort engasjement og livslangt pågangsmot. På den frivillige arena ytte han omfattende bidrag, ikke bare innenfor idretten, men i høy grad innenfor kirke, skole og Rotary-bevegelse.

Mjøsas svane (Skibladner) fikk sitt liv forlenget, takket være Alf Rs entusiasme og handlekraft. Hans samfunnsinnsats som industrileder rager høyt, og var preget av nytenking, framtidstro og risikovillighet.

Med Alf Rs bortgang er det skapt et stort tomrom i NIVs rekker og på NIVs arenaer. Hans mange innlegg og utallige poetiske tilløp vil bli husket og savnet.

Hans B. Skaset

 

Torbjørn Pollen (1936 – 2011)

TORBJØRN POLLEN – medlem NIV 1999 – 2011.

Torbjørn Pollen ble født 7. juni 1936 og døde 5. desember 2011.

I følge hans yngste sønn, Ole-Petter, tapte han « – en kort og hektisk kamp mot kreften uten å ha det vondt». Han ble bisatt fra en fullsatt Rygge kirke 15. desember.

Umiddelbart etter hjemkomsten fra Nordisk Idretts-Veteran-kongress på Bornholm feiret han sin 75-årsdag. Turen til Bornholm satte han stor pris på. Og det var ikke den eneste nordiske veterankongressen der han deltok.

Torbjørn var ivrig seiler, en interesse han overførte til hele familien.

Han var ivrig opptatt av Moss Seilforening helt til det siste, satt i foreningens styre gjennom mange år og var formann fra 1980 til 1982. Han var også foreningens æresmedlem.

Torbjørn satt i Norsk Seilforbunds styre fra 1986 til 1994 og var forbundets president fra 1990 til 1994. Samtidig var han president i Nordisk Seilforbund.

I løpet av hans tid i forbundet var OL-sølvet til sønnen Ole-Petter og OL-gullet til Linda Andersen høydepunktene. Men alle seilkonkurranser, store eller små, på Værla i Moss eller det store utland, fikk full oppmerksomhet.

Torbjørn var en utpreget samarbeidets mann. Det var sjelden han hevet stemmen, men ingen var noen gang i tvil om hva han mente – eller hva han forventet seg av seg selv eller5 andre.

Han ble medlem av NIV i 1999 og var ivrig møtedeltaker på medlemsmøter, årsmøter og kongresser. Han vil bli dypt savnet.

Anne Ma Thorsen

 

Magnus Nilsen (1924 – 2011)

MAGNUS NIELSEN – medlem NIV 1991 – 2011.

Magnus Nilsen døde i Oslo 4. desember. Han ble født 21. desember 1924 i Hommelvik.

Som 23-åring reiste den aktive AUF-er til Oslo i 1947. Han hadde fått spennende jobb hos selveste Rolf Hofmo i det nyopprettede Statens Ungdoms- og Idrettskontor (STUI) som var underlagt Kulturdepartementet.

Magnus var i mange år kontorets leder, og han forble trofast på sin post i STUI i hele sitt aktive yrkesliv. Få – hvis noen – har fulgt bedre med i utviklingen og byggingen av idrettsanlegg i Norge enn Magnus Nilsen.

Han var medlem av sentralstyret for AUF, og han var 45t4med på Utøya i en årrekke. Han hadde mange verv i Oslo Arbeiderparti og var medlem av kontrollutvalget i Det norske Arbeiderparti i flere perioder.

Magnus var leder for Oslo Samvirkelag i 10 år. Han satt til sammen 21 år i lagets styre. I Coop Norge var han varaordfører i representantskapet i flere perioder.

Den samfunnsengasjerte trønderen var medlem av NIV siden 1991. Magnus deltok i foreningen til det siste og var med på NIVs sommertur til Bornholm.

Det er mange i NIV som vil savne det vennlige smilet til Magnus Nilsen.

Åge Dalby

 

Erik Gjems Onstad (1922 – 2011)

ERIK GJEMS ONSTAD – medlem NIV 1993 – 2011.

Erik Gjems-Onstad ble født i Oslo 22. februar 1922 og døde på Bærum sykehus etter kort sykeleie 18.november 2011. Et langt og begivenhetsrikt liv var over for en særdeles engasjert mann som høstet stor beundring og var politisk omstridt rundt innvandring og rasespørsmål i senere år.

Gjems-Onstad tok juridisk embetseksamen i 1948 og var senere høyesterettsadvokat, stortingsrepresentant og idrettsleder. Han etablerte sin advokatpraksis på Hvalstad i Asker i 1977.

Krigskorset med sverd

Under krigen tjenestegjorde motstandsmannen som sersjant og fenrik i Kompani Linge. For sin krigsinnsats fikk Gjems-Onstad i 1944 St. Olavs-medaljen med eikegren for utvist mot, og i 1947 mottok han Krigskorset med sverd for fremragende innsats under militære oppdrag, Norges høyeste utmerkelse.

Han var også med i britiske Special Forces og mottok tre britiske dekorasjoner; 1939-1945 Star, Defence Medal og War Medal. Gjems-Onstad ble videre utnevnt til «Honorary Member Order of The British Empire».

I årene 1973-76 var Gjems-Onstad stortingsrepresentant for Anders Langes Parti. Han ble imidlertid ekskludert fra partiet i 1977, da han mente velgerne heller skulle stemme Høyre ved stortingsvalget.

Startet Den store styrkeprøven

Gjems-Onstad ble norsk juniormester på sykkel i 1939. Han var formann i Norges Cykleforbund fra 1959-63, medlem av Norges Idrettsforbunds styre fra 1965-67 og formann i Norges Gangforbund fra 1966-72. I 1967 tok Gjems-Onstad initiativ til å starte Den store styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. Han gjennomførte turen selv over 15 ganger.

Gjems-Onstad var medlem av NIV siden 1993.

Åge Dalby

 

Atle Schjøtt (1927-2011)

ATLE SCHJØTT – medlem NIV 1997 – 2011.

Atle Schjøtt døde 30. mars – to dager etter sin 84-årsdag.

Med ham har et av NIVs mest populære medlemmer gått bort. Atle ble NIV-medlem i 1997 og var foreningens kasserer og styremedlem i perioden 1998 – 2004.

Atle var med sin bakgrunn i det bergenske, veletablerte kjøpmannskap hele sitt liv bergenser av beste merke, – vennlig, hjelpsom og – som en kvinnelig nær bekjent sa om han: “ Atle behandler oss alle som om vi var prinsesser”.

Utdannet buntmaker

Atle utdannet seg til buntmaker og vil av mange være kjent som eier og den elskverdige leder av den velrennomerte damekonfeksjonsforretningen Kahrs og Co i Oslo og med fem avdelinger utover landet.

Atle var allsidig idrettsinteressert. Med sin fagbakgrunn var han et opplagt valg som prosjektleder for Norges Olympiske Komites utstyrskomité (1965 – 1997). Han var også styremedlem i Norges Olympiske Komité og med lem av NOKs finansutvalg.

Atle var en mann med sans for stil, og det var ikke uten grunn av NOKs Arne Myhrvold ba han om å lage / holde et kurs i “Takt og tone” for vel ansatte som aktive. Et meget vellykket valg!

Oslo Rotary Klubb

Også i andre fora gjorde Atle seg gjeldende; som president for Oslo Rotary Klubb, som rådsmedlem i Stiftelsen for fremme av Norsk Friidrett og som styreleder i selskap innen sin bransje.

Det er mange av oss som vil minnes vennen og idrettslederen Atle med glede og takknemlighet!

Bjørn Bogerud

 

 

Aage Møst (1923 – 2011)

AAGE MØST – medlem NIV 1991 – 2011.

Mens mange av oss oppholdt oss ved fjorden eller fjellet, kom meldingen om at Aage Møst var død (dato). Han var født i Slotselv, Buskerud, 22. juli 1923 og var følgelig inne i sitt 88.åt.

Aage Møst var en særegen begavelse, som kombinerte flere roller og yrkesliv samtidig. Han kom inn i journalistyrket gjennom vikariater i Drammens Tidende, Sportsmanden og Aftenposten. Etter journalistakademiet ble det Aftenposten på heltid i 15 år fram til 1968.

Mange oppgaver

Deretter gikk veien til Entreprenørenes Landssammenslutning og fagbladet “Byggeindustrien”, Den Norske Fagpresses Forening og Fagpressens Redaktørforening. Hele tiden kombinerte han faglige, fagpolitiske og organisatoriske initiativ og interesser i et vedvarende engasjement og et tilsvarende driv.

Disse minneordene vil imidlertid i hovedsak kort berøre Aage Møsts markerte virke som idrettsleder på nasjonalt plan. Allerede i 1950. 27 år gammel, ble han valgt til styremedlem i Norges Friidrettsforbund, og 5 år senere til Forbundets formann.

Person med ideer

Aage var en initiativrik, aktiv og handlende person med ideer og iverksettingskraft. Kombinert med hans relativt unge alder, er det grunn til å anta at eldre friidrettsledere skiftet urolige blikk over den unge formannens iver og pågangsmot.

Aage Møsts formannstid (1955-1964) ble på mange måter en særlig vellykket periode i norsk friidrett. Det er ikke tvil om at Møst hadde en stor del av æren for de gode resultatene som ble oppnådd i denne perioden. Hans urolige søken etter utvikling gjennom kontakt med andre lands systemer og løsninger, bidro til å skape dynamikk og villighet til å ta utfordringer.

Blant Aage Møsts store seirer som friidrettsformann inngår OL i Melbourne 1956 med gull til Egil Danielsen og bronse til Audun Boysen og Ernst “Kruska” Larsen. Seier i landskampen mot Sverige og Finland på Stockholm Stadion i 1964 var om mulig enda større.

For formenn som etter Møst fulgte med ut i europeisk friidrett, var det spennende å høre kommentarer om hans medvirkning i Den europeiske komité, forløperen til Det europeiske friidrettsforbundet. Han ble husket (!) og omtalt som ung, energisk, pågående, initiativrik og vennlig. Ingen dårlig målestokk!

Langvarig virke

Aage Møsts langvarige virke innenfor Norges Olympiske Komité (1965 – 1984) og Norske Idrettsleder-Veteraner (1991 – 2010) kan ikke gis plass, men taler et utvetydig språk om et uoppslitelig engasjement, en utrolig kraft og stor glede over intens medvirkning.

Med Aage Møsts bortgang har en kunnskapsrik, intelligent og særpreget strateg med et bredt virkefelt falt fra. Det må flere til for å fange opp hans mange bidrag til samfunnet. Medlem av NIV siden 1988.

Hans B. Skaset

 

Målfrid Kuvås (1942 – 2011)

MÅLFRID KUVÅS – medlem NIV 1997 – 2011.

NIVs medlem siden 1997, Målfrid Kuvås, tapte kampen mot kreftsykdommen og døde 12. mai. I begravelsen var det flere som berettet om Målfrids meget aktive liv på mange fronter, de mange saker hun brant for, de mange kamper hun kjempet – og vant! Og ikke minst de mange mennesker hun viste omsorg for og hjalp på forskjellige måter. Mitt bekjentskap med Målfrid startet allerede i tenårene, da jeg flyttet til Børsa.

Målfrid ble født 2. februar 1942 – under tøffe omstendigheter både på den ene og andre måten. Kanskje nettopp det gjorde henne så aktiv og sterk i oppvekst og voksen alder. Med tæl og entusiasme gikk hun i i barne- og ungdommen inn for deltakelse i flere idretter – blant annet skøyter, håndball og fotball.

Jeg spilte sammen med Målfrid på guttelaget i Børsa, noe ganske spesielt i den tida. Men hun var en utmerket medspiller – som hun ble for mange senere i livet.

Hun flyttet til Oslo som 18-åring og meldte seg inn i BUL, der hun til å begynne med var aktiv håndballspiller og skøyteløper. Siden ble det mest og mye fotball: Kaptein på BUL-laget som spilte tidenes første kvinnekamp mot Amazonene i Grimstad i 1970 – og var aktiv på banen til 1976.

Hun jobbet utrettelig videre med fremme av kvinnefotballen i mange sammenhenger – og Målfrid har med god grunn fått betegnelsen «kvinnefotballens mor». I dag er det over 112 000 jenter / kvinner som spiller fotball.

Hun viste sine lederegenskaper på flere arenaer:

Formann i BUL 1971 – 78 og i 1981 – og var i Styret i hele 20 år, travelt opptatt med alt fra fotball til friidrett, orientering og ski. Hun var en sentral organisator i mange forskjellige arrangementer og påtok seg en rekke verv innen idretten.

For å nevne noe:

BUL-sprinten på ski, BUL-cupen i fotball, Oslokarusellen, Oslo Maraton, Sentrumsløpet og Bislett Games. Målfrid var med og startet Bislett-alliansen i 1965.

En rekke verv i Norges Fotballforbund og Oslo Fotballkrets.

Hun engasjerte seg også sterkt for å få idrett for funksjonshemmede på idrettskartet.

Oslo Fotballkrets ble etter hvert hennes faste arbeidsplass som kontorsjef. Da hun ble pensjonist i 2009, hadde hun arbeidet der i 30 år.

Som synlige bevis for hennes utrettelige engasjement, taler følgende utmerkelser sitt tydelige språk:

NFF gullmerket (2002) – Norsk Fotballs Venner / Nikken—prisen 1987 – Norges Friidrettsforbunds diplom – Oslo Idrettskrets, Innsatspokal 2000 – Bislettmedaljen 1965 – Idrottslaget BUL hederstegn 1983 – Idrottslaget BUL æresmedlem 1983 – Bobndeungdomnslaget æresmedlem 2010.

Det er med stor respekt og beundring vi minnes idrettsentusiasten og mennesket Målfrid Kuvås.

Andreas Morisbak