MEDLEMSMØTE 16. DESEMBER 2008
44 medlemmer var møtt opp for å følge dagens møte – om det var tanken på pepperkaker og gløgg eller kåseriet til biografen Olav Njølstad vites ikke.
Formannen ønsket velkommen og gjorde oppmerksom på at møteplanen for 2009 foreløpig ser slik ut -13. januar Per Edgar Kokkvold. På dette møtet kan man bestille bilder som ble tatt under jubileumsfesten 27. november. Deretter er det planlagt møter 5. mars og 21. april.
Dessuten blir Nordisk Idrettslederveteran-kongress arrangert på Lillehammer 12.-14. juni. Programmet vil forhåpentligvis være ferdig til neste møte.
Deretter ga han ordet til dagens kåsør Olav Njølstad som skulle snakke om
«Jens Chr. Hauge – mennesket og mytene»
Olav Njølstad er dr. philos, historiker og forskningssjef ved Det norske Nobelinstituttet. Hans forfatterskap omfatter både faglig litteratur og romaner.
Hauge ble, mens han levde, regnet som en strateg, – beundret og fryktet, – i krig, i fred og i forretningslivet! Han var slett ikke utadvent, og man regnet vel med at siden han ikke skulle skrive noen biografi selv, fantes det lite materiale etter ham.
Så feil kan man altså ta! Boken som Njølstad har skrevet er på 734 sider før det kommer noter, litteraturhenvisninger etc. som opptar 158 sider. Det viste seg nemlig at Hauge hadde spart på det aller meste, fra små kjærlighetslapper i gymnastiden til referat fra viktige internasjonale møter.
Kontrastfylt liv
Mennesket Jens Chr. Hauge har levde et meget kontrastfylt liv som startet allerede i barndommen på Ljan i Oslo. Moren var fra en stor bondegård, mens faren var fra husmannsslekt og offiserer.
Som barn var han speider, og drev med friidrett. Fikk svært gode resultater. Han drev friluftsliv, var brefører for utlendinger – for å lære språk! Og han var teateranmelder, delvis for å kunne overvinne sine problemer med skrive- og lesevansker.
Han studerte jus og ble formann i juristforeningen, senere dommerfullmektig og politiadvokat. Da krigen kom 9. april følte han seg nærmest som strutsen; dette vedkommer ikke meg.
Han var ingen motstandsmann, men klart anti-nazist. Da politiet ble tvunget til å melde seg inn i NS, nektet han. I tillegg holdt han forelesninger på Universitetet hvor han mer eller mindre fordekt, gjorde narr av tyskerne. (Studenttallet på hans forelesninger gikk opp fra 7 til 200 i denne tiden). For dette ble han holdt fengslet i 100 dager og han følte seg nærmest som ”dødsdømt”.
Falske identiteter
Det var etter dette han bestemte seg! Men hvor fikk man egentlig kontakt med Milorg? Han møtte den daværende sjefen i Milorg, Knut Møyen, og ble opplært til å være hans ”skygge”. Da denne måtte rømme til Sverige ble han ”skrivebords-generalen” med utallige falske identiteter.
Han var med på å organisere en del farlige oppdrag, bl.a. sprengningen i Akersgaten der en del av arkivet over de unge menn som kunne utskrives til arbeidstjeneste for tyskerne fantes.
Etter krigen ble han Gerhardsens sekretær, deretter statssekretær i 1945. Så ble han tidenes yngste forsvarsminister også i 1945! Litt kritikk ble det fordi han nok ikke ”tilhørte arbeiderklassen”, han var 14-dagers-sosialisten.
Han viste seg handlekraftig og dyktig, han hadde mot til å ta ansvar. Han tok initiativet til opprettelsen av Forsvarets forskningsinstitutt.
Ønsket NATO
Erfaringen fra den siste verdenskrigen gjorde at han primært ønsket et skandinavisk forsvarsforbund sammen med Storbritannia.
Sekundært ønsket han et NATO med amerikansk støtte
Han ønsket å kjøpe fly til Norge
Han sørget for utdanning av flygere, og han ønsket (og fikk) amerikanske flygere til NATO-hovedkvarteret på Kolsås.
I hans tid ble førstegangstjenesten utvidet og forsvarsbevilgningene økt. Det ble også påstått at han var den som sto bak overvåkningen av ”venstresiden”.
Var det vennskapet til Einar Gerhardsen som var den viktigste grunnen til hans mange verv? Noen mener det. Han hadde også et nært forhold til Håkon Lie, og skal visstnok ha vært arkitekten bak forsoningen mellom de to.
Han startet sin egen advokatforretning og ble beskyldt for å opptre som ”privatpraktiserende industriminister” på 70- og 80-tallet.
Han evnet å bygge en enorm nettverksmakt og i det norske oljeeventyret ble han den absolutt mektigste. Hans forhandlinger med Philips går det gjetord om. Utgiftene til Norpipe ønsket Philip at Norge skulle bære med 50 % mens de skulle få 30 % av inntektene. Etter forhandlinger med Hauge ble utgiftene satt til 0 og inntekten til 50 %! Han var en fantastisk forhandler!
Var arrogant
Hans menneskesyn var vel ikke fullt så positivt. Han ble regnet for å være arrogant, egenrådig og uten respekt for demokratiske avgjørelser. Han hadde et såkalt ”vidt register av meninger”. Hans privatliv var vel heller ikke helt ryddig.
I dag finnes det 60 hyllemetre i Riksarkivet + andre papirer som stammer fra hans hånd. De finnes også andre steder, bl.a. de som omhandler salget av tungtvann til Israel.
Da Lund-kommisjonen ble nedsatt var han meget arrogant overfor denne. Det påstås vel at han forklarte seg falsk? Hvorfor gjør han det? Er det her rettsbevisstheten kolliderer med selvbevisstheten, nemlig at ”han vet best”!?
Jens Christian Hauge fikk Borgerdådsmedaljen i 1995 – og spørsmålet er – var det fortjent?
Her er det bare å løpe og kjøpe boken for de som ikke allerede har gjort det. Og for de som bare er kommet halvveis er det om å gjøre å bli ferdig før jul.
Anne Ma Thorsen, referent