MEDLEMSMØTE 24. MARS 2015

37 medlemmer var til stede da leder Per Wright ønsket velkommen. Møtet startet med at leder leste minneord over to virkelige veteraner i foreningen: Roar Antonsen, født 24.03.1916, gikk bort 7. mars og Johan Christian Schønheyder, født 12.02.1915, gikk bort to dager etter sin 100 års dag, 14. mars. Det stod nekrologer over begge i NIV-NYTT nr 2 – 15. Møtets foredragsholder ble så introdusert: Ralph Høibakk er født på Rjukan. Han er utdannet sivilingeniør og en markant næringslivsleder som innebærer styreledelse eller medlemskap i flere selskaper. Hans fjellklatrerkarriere startet alt i 1954 og har brakt han over hele verden. Han har fulgt i Nansens fotspor over Grønlandsisen og deltatt i Sydpolsekspedisjon. Som en av ytterst få nordmenn har han besteget det høyeste fjell på hvert av de syv kontinenter (Seven Summits). Det inne bærer også Mont Everest (1985). Tittelen på foredraget var spennende og skapte en forventning om nettopp spenning og noen nervepirrende situasjoner:

Næringslivsleder og fjellklatrer Ralph Høibakk

 

60 år i fjellet. Faremestring; flaks eller ferdighet

Og spennende ble det! På en livaktig og humørfylt måte berettet Høibakk om sin lidenskap for fjellklatring, og i hans gjennomgang fikk forsamlingen høre om noen opplevelser som fortonte seg i overkant vågale, for ikke å si halsbrekkende. En kunne ikke unngå å tenke på om det var flaks eller ferdighet (eller kanskje helst begge deler!) som gjorde at han sto foran oss og holdt foredrag!

Intet referat kan rettferdiggjøre hans sprudlende fortellerevne. Det å være til stede å kjenne det gå kaldt nedover ryggen på en i det ene øyeblikket over farligheter for i det neste å humre over pussigheter, kan ikke beskrives.

Så dette må bare bli et lite resymé over hva han var innom av hendelser – som for øvrig var krydret med mange flotte bilder.

 

Klatreren og foredragsholderen i aktivitet.

Starten. Som 17 åring i 1954 gjorde han sine første erfaringer i fjellet med å gå fra Gjendesheim over Besseggen. Lånte tau og isøks på Gjendebu for å gå over Svartdalspiggen sammen med noen kamerater. Der kom de ut for en farefull sklitur som gikk bra grunnet flaks.I juli året etter var 3 av de samme kammeratene tilbake i det samme området og gikk igjen løs på Svartdalspiggen med hjelp av tau. De kom seg opp, men nedturen ble dramatisk grunnet visse problemer med å få festet tauet på et kritisk punkt i nedstigningen.Andre mål i denne utprøvende starten var bl. a. Langedalstind, Fanaråken og Skagadalstind der han snek seg etter noen ordentlige klatrere og kunne som 18 åring sitte på toppen.Han oppsummerte startfasen slik: Fotturer i Jotunheimen 1954 og 55 med topplengsel og mangel på ferdigheter ga vakre, men farefylte opplevelser. Unge år. 1958 – 64, betegnet han som «Sturm und Drang» perioden med førstebestigninger i Norge, Alpene og Himalaya. Fra Trollveggen i Romsdalen til Sydveggen på Tirich Mir i Pakistan.Fare er en uønsket, men tilstedeværende følgesvenn.Som «ordentlig» klatrer besteg han toppen av Romsdalshorn i 1958. Arne Næss og Odd Sæther var hans læremestre.Prøvde seg på Trollveggen som ble en meget dramatisk affære der katastrofen ble unngått på en mirakuløs måte. Lærte noe om å føle stor spenning, være redd, men likevel tenke klart. Berettet om fantastisk tur i Innerdalen i påsken 1962. Dårlig vær, ventet i flere dager for å komme i klatreaktivitet. Utførte nattlig klatring i vestveggen på Dalatårnet. Nådde toppen, men hvordan komme ned? Det snødde, nordvesten var ubehagelig og det gikk snøras. Beslutningen ble å skli ned mellom to snøras og befant seg til slutt i noe som kunne ligne en slags bobsleigh bane som de ble skutt utfra som kanonkuler! Besteg Mysosten ved å kaste isøksa over kanten slik de besteg borger i Viking tiden. 1964 Tirich Mir, det tredje høyeste fjellet som var besteget. Prøvde en vanskelig rute i sydveggen ingen hadde gjort før. Leir i 6000 meters høyde for å komme opp til toppen på 7.700 meter.

 

Voksne år.

1970 – 90. Fjell over hele verden. Det høyeste fjell på alle kontinenter. Kulminasjon med Mont Everest i 1985. Mont Everest bestigningen fikk vi naturlig nok høre ganske mye om. Om slit og strev, vanskelige beslutninger, problematiske episoder under veis, men også om Arne Næss som en utmerket leder av ekspedisjonen. Han skapte et godt team der en unngikk å kjempe om posisjonene og sherpaene de hadde med seg gjorde en strålende jobb.

 

Arne Næss` trivselsformel:

Høibakk og to til ble gitt første mulighet til komme opp til toppen. Bar flasker på 7 kg med oksygen. Fra 8000 til 8.200 meter var det et blåisområde. Mistet stegjernet, men fikk det på plass igjen etter mye møye og besvær. Fortsatte til det var 100 meter igjen, men dårlig vær skapte problemer. Vente eller gå videre? Uaktuelt å gå videre, men ventet. Sherpaene mente en måtte snu – og slik ble det, enda så bittert det føltes.

Neste team på 4 og 3 sherpaer kom opp.

Etter en del om og men ble Høibakk med på det siste forsøket sammen med Arne Næss og to til. Fikk problemer med magen på 8.500 meter – og måtte drite. Kledde av seg og lot det stå til, men ble nærmest følelsesløs etter det. Ble stående å slå floke, fikk neglesprett, men kunne gå videre og kom seg til toppen. En herlig følelse av lykke og fellesskap over å ha lykkes. Å komme seg ned igjen var imidlertid en utfordring, men ved god hjelp av sherpaene gikk det bra – og han fikk med seg en «gave» fra verdens høyeste fjell, en stein. Ned mot øverste leir ble Stein Åsheim helt utmattet og det ble spørsmål om hvem som skulle være igjen å ta seg av han og hvem som skulle starte videre nedstigning. Arne Næss som leder tok ansvar og Håvard Nesheim og Høibakk fikk gå ned.

 

Epilog

 

Jubileumsferder, 1995 – 2014. 10-års jubileum for Everest i 1995 med førstebestigning av Drangnag Ri i Nepal.

I 1995 var klatrevennene blitt en gjeng eldre herrer som altså skulle prøve å bli de første som skulle bestige et høyt og vanskelig fjell. Den ene etter den andre i teamet ble av ulike grunner satt ut av spill, leder Arne Næss også. Men Høibakk tok utfordringen og la i vei – noe som han egentlig ikke burde gjøre. Da det begynte å lyne like før han nådde toppen fikk han bekreftet akkurat det!

Foredraget var nå blitt så engasjerende og spennende at Høibakk fikk utvidet taletid og et spørsmål om hvordan det kjennes når følelsen av kontroll minsker og frykt/redsel for å dø oppstår. Hvordan kan en bearbeide det?

Hvis noe ser umulig ut, så er det sjelden det er slik. Klarer en likevel å holde hodet kaldt, finnes det som oftest en eller annen mulighet til løsning. Panikk er det farligste – den må «pakkes inn» /fortrenges.

 

Det han ikke rakk

 

50-års jubileer av Storen i 2015 og av Trollryggen i 2008, en gammel drøm, Mongejura i Romsdalen i 2013 og 50-års jubileumstur til Tirich Mir Base Camp i 2014.

Mange takk, Ralph Høibakk, for at vi fikk oppleve en nærmest sammenhengende spenningstilstand i tre kvarter – og at det gikk bra til slutt!

 

Andreas Morisbak referent