MEDLEMSMØTE 13. JANUAR 2009
Formannen kunne ønske velkommen og godt nytt år til 44 medlemmer denne andre tirsdagen i 2009. Fortsatt får vi være på Skøytemuseet, og fortsatt vet vi ikke hvor lang tid det tar før kommunen begynner opp-pussingen av de gamle bygningene. I mellomtiden har vi lokalene på NIH som reservested.
Han ønsket spesielt velkommen til Per Edgar Kokkvold som skulle holde dagens kåseri.
I mellomtiden ble et nytt medlem ønsket velkommen, nemlig Bjørn Ruud, tidligere skøytepresident, ishockeypresident, arenasjef i Nordlyshallen / Hamar Amfi i 1994 m.m. Han fikk foreningens merke og vårt fornemme slips.
20-årsjubileet
Formannen minnet om at bildene fra 20 års-jubileet lå ute til gjennomsyn og at de man ønsket for sitt eget album kunne kopieres opp og ville være gratis for medlemmene.
Men før kåsøren slapp til ble det gjort oppmerksom på at et av våre eldste medlemmer, både i alder og av medlemskap, Eldar Hagen, døde 6. januar.
Formannen holdt en nydelig minnetale og avsluttet med stillhet for den gamle skiløperen, skiskytteren, forretningsmannen, Lingekaren m.m.
Ordet ble så gitt til
generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold
som skulle kåsere over emnet ”Er pressen så ille som sitt rykte?”
Kokkvold ble født på Røros, gikk på Eidsvold landsgymnas og studerte senere flere fag ved Universitetet i Oslo, bl.a. jus.
Men det var journalist han ble. Han var tidligere både journalist og redaktør i Arbeiderbladet, nå Dagsavisen, og han var leder for Pressens Faglige Utvalg.
Han er kjent som en fritt-talende, modig og tolerant leder av Presseforbundet siden 1996. Han fikk i desember Stortingets presselosjes toleransepris for 2008. Dette for sin innsats for ytringsfriheten og spesielt for hans håndtering problemene rund Muhammed-karikaturene.
Ytringsfriheten
Med stor energi tok han for seg det viktigste av alt, nemlig ytringsfriheten. Og han var vel ikke spesielt imponert over måten norsk presse har taklet frykten for terror, da særlig i forbindelse med Muhammed-tegningene.
For øvrig er det mye mediekritikk i Norge. Hver dag får han inn klager. Vi har en differensiert presse og det er bra. Pressen overvåker hverandre også, og med den heseblesende tiden vi lever i er det ”rimelig” at det skjer feil – hver dag! Det er menneskelig å feile, men for all del, beklag de feil som blir gjort! Ikke prøv å skjule dem!
Og beklagelsene bør stå på samme side og være i samme størrelse som der feilene sto. Dessverre har rettelser en tendens til å stå med liten skrift nede i et hjørne! Han nevnte The Guardian, avisen som har en fast side – ”Corrections and Clarifications”.
Var det bedre den gangen partiene eide pressen? Da visste man iallfall hva de mente, og med hvilken ideologisk bakgrunn de uttalte seg. I dag kan man være både for og i mot samme sak i samme avis!!
4. statsmakt
Tidligere ble pressen kalt den 4. statsmakt, den skulle være fri for korrupsjon og makt. Demokratiet skulle ikke bare fungere i teorien.. Han nevnte at det kunne være både underholdende og skremmende å lese Presseforbundets referater fra 1940 og – 50-årene.
Han nevnte Tønne-saken som en helt spesiell sak der det senere ble sagt at han ”ble drevet i døden av mediene”. Men han tok også for seg Terje Rød Larsens økonomi-rot, Gerd Liv Vallas lederstil, Manuela Osmundsen som løy og Åslaug Hagas – kanskje noe mindre forseelser. Det er klart at i disse tilfeller været pressen ”ministerblod”.
Og så kan man kanskje spørre seg om sakene fikk for store overskrifter og urimelig store oppslag på førstesiden?
Pressen har en tosidig oppgave og kan tidvis virke ambivalent. De må ha en kritisk gjennomgang av hva som er skjedd og hvilke hensyn som skal tas, men de kan ikke slutte helt å kritisere kritikkverdige forhold for å skjerme en mulig mistenkt.
Mange «synsere»
Ikke alle ”journalister” er like dyktige. Det finnes, også i avisene, en del hel- og halvprofesjonelle ”synsere”. Og bruker man, i mangel på annet stoff, eksempler på hva en person IKKE har gjort galt, så kan man komme ille ut..
MEN avisene kan ikke helt slutte å kritisere personer og deres gjøren og laden, bare med tanke på hva vedkommendes familie kan utsettes for.
Kokkvold avsluttet sitt kåseri med å understreke avisenes hovedoppgaver;
– Informere
– Avdekke
– Ta standpunkt
– Formidle verdier og holdninger
Og han siterte til slutt USAs Uavhengighetserklæring av 4. juli 1776 hvor det står at alle mennesker er skapt like og er av Skaperen gitt visse absolutte rettigheter. Blant disse er liv, frihet og retten til å søke lykke.
Skulle man bli nødt til å velge mellom en fri regjering uten presse eller en fri presse uten regjering, bør man velge det siste.
Spørsmål og kommentarer etter kåseriet viste at dette var et hett tema. Her var det mange som hadde meninger.
Formannen takket for interessant kåseri og kåsøren fikk, som takk for sin opptreden, bl.a. den siste boken utgitt av et NIV-medlem (Lars Kolsrud: I hodet på en toppidrettsutøver).
Anne Ma Thorsen, referent