MEDLEMSMØTE 8. MARS 2011

MEDLEMSMØTE 8. MARS 2011

Hans B. Skaset åpnet møtet ved å slå fast at forsamlingen sikkert var klar over hvilken merkedag møtet var lagt på – og fikk selvfølgelig utmerket respons da han oppfordret til applaus for de eksellente resultater i VM på ski, nordiske grener.

Henviste til et meget generøst forslag fra en innsender i Aftenposten, som overgikk Northugs oppbremsing foran målstreken fullt og helt, for å si det slik. En advarende OL-finger til Johan Baumann kostet han også på seg før han overrakte tradisjonell gave til Ove Fløtaker som fylte 75 år 25.januar.

Deretter ga han ordet til Bjørn Bogerud som orienterte om foreningens Bornholm-tur som har fått meget god oppslutning på hele 70 deltakere. Styret finner dette meget gledelig og har funnet hyggelig rom i budsjettet til å subsidiere en underdekning i forhold til innbetalte deltakeravgifter på kr. 95.335. Deltakerne bringes til og fra båt med buss som tar 59 passasjerer og som suppleres med tre privatbiler.

Danskene forsøker å tilpasse programmet etter vår reise slik vi får med oss det hele. Bogerud sender ut et orienteringsskriv til deltakerne med alle detaljer om frammøte sted og tid, måltider under veis, reiseskjema, antrekk etc.

Frist for rest innbetaling av deltakeravgifter på kr 2000 pr deltaker settes til 5. mai.

Skaset introduserte så møtets foredragsholder:

Professor Matti Goksøyr

fra Norges Idrettshøgskole som en av de fremste idrettshistorikerne i landet og som har skrevet en rekke bøker. Han henviste bl.a. til NFF`s 100 års jubileumsbok og NIF`s 150 års jubileumsbok, ”Idrett for alle”, som nettopp er utkommet (og gitt i gave til alle NIV`s medlemmer).

Fra foredraget med tittelen: ”Heltebilder i endring”

Goksøyr slo innledningsvis fast at et fokus på dette temaet vil være en slags reise i verdier og som gjenspeiler seg i at ulike typer idrettsutøvere til ulike tider har stått fram som særlig beundringsverdige.

Idrettens konkurransepreg har gjort at vinnere alltid har ligget godt an i helteutvelgelsen, men det er ikke alltid den samme typen vinnere som blir mest populær og dyrket. Hans inngang videre hadde følgende utgangspunkt: Hvordan har den norske idrettshelten, forstått som det norske idrettsforbildet, sett ut det sist hundreåret?

Egebergs ærespris

Egebergs ærespris sier noe om datidens syn på idrettshelten. Denne prisen ble først gang delt ut i 1919 for prestasjoner gjort året før. NIF sørget for den offisielle godkjennelsen ved å oppnevne en komité og fastslå kriterier. I de opprinnelige statuttene til prisen het det at den gis til fremme i allsidig idrett definert som fremragende prestasjoner i en idrett og i tillegg utmerket seg i andre.

I prisens første tiår måtte prestasjonene ha blitt utført i samme år og helst skulle det være en kombinasjon av sommer- og vinteridretter. Dette er senere blitt justert og man har sluttet å tolke allsidighet ut fra markert ulike idretter. Kombinasjonen ski- og skiskyting ble for eks. mulig, men listen ble nok lagt litt høyere for en slik kombinasjon. Interessant ”og kanskje litt underlig”(referentens egen kommentar) at man fremdeles flagger en allsidighetspris som den høyeste utmerkelse i norsk idrett.

Opprettelsen av prisen skjedde midt i en av norsk idretts heftigste ideologiske strider. ”Centralforeningen for Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug” sto fullt og fast på allsidighetsidealet. Spesialiseringen ble imøtegått på det sterkeste og man var svært kritiske til at helse, sunnhet, ånd og karakter kom i bakgrunnen for selve idrettsprestasjonen.

”Norges Riksforbund for Idrett” sto på særforbundenes og dermed spesialiseringstankens side.

Det historiske kompromisset mellom disse to retningene i 1919 var et nytt idrettsforbund: ”Norges Landsforbund for Idrett” med bl.a. innføring av geografiske idrettskretser som nytt organisasjonsledd i tillegg til de eksisterende særforbundene. Dermed har motsetningen mellom allsidighet og spesialisering fortsatt å leve videre innenfor idrettsorganisasjonen.

«Damenes pokal»

Idealene bak kammerherre Egebergs pris ble altså satt under et vist press. I nasjonalidretten ski ble det bl. a. nektet å hoppe i Holmenkollen med mindre man hadde gått 18 km langrenn først. I en del andre land ble ”spesielt hopprenn” en realitet før det var aktuelt i Norge og i det første vinter-OL i 1924 var dette en selvfølge.

I 1933 måtte Skiforeningen gi etter og tillate spesielt hopprenn for voksne menn, ikke bare i juniorklassen. Tidligere hadde de gode hopperne måttet nøye seg med å konkurrere om ”damenes pokal”, som var premien til beste hopper i kombinertklassen. Dette sier noe om kjønnsroller i den tidlige skiidretten, for eks. at en forventet at damene skulle være opptatt av stil og eleganse hoe det motsatte kjønn

Hvem har fått norsk idretts høyeste utmerkelse? Hvilke typer idrettsutøvere går igjen her? Nasjonalidretten ski, nordiske grener dominerer.

Fra prisen ble delt ut første gang til høsten 2010 har ski vært inne i bildet for 33 av de 48 prisvinnerne. Friidrett som en egnet sommeridrett for allsidige utøvere kommer på andre plass med 18 personer som har fått prisen for gode prestasjoner i friidrett.

Deretter kommer skøyteløp (9), sykling (7) og fotball(6). Ski og friidrett, eventuelt fotball, har vært typisk kombinasjoner for Egeberg-vinnere. Langrenn og friidrett, og hopp og fotball. Sykkel og skøyteløp var også en kombinasjon. Eksempler: Hjalmar Andersen, Roald Aas, Bjørg Eva Jensen, Fred Anton Maier og Bernt Evensen. Kombinasjonen ski og fotball innebar at utøverne var individualister vinters tid og lagspillere om sommeren.

Første prisvinner

Den først prisvinneren (for prestasjoner i 1918), Gunnar Andersen var kaptein på det norske landslaget som slo Danmark for første gang (3-1) i tillegg til at han var en brukbar skihopper (som bl.a. 6 år tidligere hadde hoppet lengst i verden med et hopp på 47 meter).

Bjørn Wirkola som fikk prisen i 1971, var verdens beste hopper i årene 1966 til 1969 og ble seriemester og cupmester for Rosenborg i 1971.

Ole Einar Bjørndalen fikk utmerkelsen i 2002 for kombinasjonen skiskyting og ski (langrenn).

De eneste alpinistene som har fått prisen, gjorde sine prestasjoner i 1930- og 1940-årene.

Birger Ruud fikk prisen så sent som i 1991, etter at nytolkningen av reglene var etablert og kunne gis tilbakevirkende kraft. I dag er diskusjonen om allsidighet som idrettsideal noe som foregår helt ned i barneidretten.

Hvordan har det gått med prisen og med allsidighetsidealet fra slutten av 1980-årene, i det som kan kalles profesjonaliseringens og kommersialiseringens tidsalder? I 2002 dukket Idrettsgallaen opp, en moderne begivenhet der mediedekning er både formål og betingelse – og med samarbeidspartnere som NRK og Norsk Tipping, i en periode også Norges Fotballforbund.

Da er man sikret mediedekning rundt egne helter i beste sendetid, ikke for allsidighet, men for den beste i alskens kategorier. I Sverige begynte et slikt arrangement to år tidligere, i 2000. Suksess og vellykkethet er nøkkelord for disse arrangementene.

Rolf Hofmos syn

Den norske arbeideridretten var en uttalt motstander av såkalt ”stjerneidrett”. Sjefstenkeren i AIF, Rolf Hofmo, var en krass motstander av ”borgerlig” heltedyrking. Han var opptatt av at idrettsarbeid skulle handle om ”massenes dyktiggjørelse”. Det var viktigere at 100 mann løp 100 m på 12,4 enn at en løp på 10,4.

1930-årene var en sterk vekstperiode for norsk idrett, både når det gjelder antall aktive, idrettslig bredde og medieinteresse. Avisene skrev mer enn før, og radioen kom til som et nytt medium for samtidig opplevelse og deltakelse. Dette ga større fokus på og dyrking av enkeltindividet.

Andre verdenskrig hadde en viss innvirkning på hvordan man så på et forbilde før og etter krigen. Politikken kom inn som et viktig element i vurderingen.

Sonja Henie var en uvanlig idrettsutøver på mange måter: Kvinne, slo igjennom som barnestjerne, vant tre OL-gull før hun var 24 år og reiste videre til andre arenaer.

Faren, WiIhelm Henie, hadde hatt sin egen idrettskarriere. Han var Norges første verdensmester i en organisert idrett, da han vant VM i sykling (100 km bane med motorpace) i 1894. Ambisiøs på datterens vegne og fikk henne påmeldt til OL som 11-åring.

Sonja var svært populær i, særlig i unge år og uttrykket ”skøytedronning” ble ofte brukt om henne, men hun slet egentlig med å vinne fram som et idol. Heltestatus på isen var mer forbeholdt mannlige hurtigløpere og særlig langdistanseløpere. I stedet ble Sonja Henie en internasjonal stjerne da hun gikk fra idretten til Hollywood, og etter hvert også en filmdiva.

Populære Birger Ruud

Birger Ruud var enormt populær i alle kretser, i Norge og i utlandet, særlig i Tyskland og USA. Hans mange OL- og VM-titler, hans vinnende vesen og gode humør var sentrale årsaker til det. Han mistet fem idrettsaktive år grunnet krigen, men kom tilbake i OL i 1948 og fikk sølv 36 år gammel. Hans forhold til krigen ble ekstra interessant fordi Ruud i flere år før krigen bodde og arbeidet i Tyskland.

Laila Schou-Nilsen var en svært allsidig, sterk og uredd idrettskvinne. Vant utfordelen i kombinasjonen da hun sikret OL-bronse i 1936,16 år gammel. Fikk Egebergs ærespris allerede året etter. Hun deltok i idretter som ga høy prestisje i Norge, i hvert fall for menn, men på den tiden eksisterte det utvilsomt visse kulturelle grenser for den aksepterte kvinneligheten.

Etter krigen ble det dårligere kår for vinteridretter som langrenn, hopp og hurtigløp på skøyter. De ble i sterkere grad betraktet som ”mandige”. Det kan være en årsak til at Laila Schou-Nilsen gikk fra utøvelse av ski og skøyter til håndball og tennis etter krigen. Betegnelsen ”en av gutta” kan oppfattes som positivt innenfor idretten, men kanskje ofte det motsatte utenfor.

Forskjellige typer

Sonja Henie og Laila Schou-Nilsen representerte således en nokså forskjellig type kvinnelighet. For Sonja var den kvinnelige feminiteten fremtredende (selv om hun hadde en del egenskaper som den gang ble betraktet som typisk mannlige: Knallhard treningsvilje, tøffhet, mental styrke og selvsikkerhet), mens Laila ble forbundet med fysisk styrke og mannhaftighet. Begge ble sterke forretningskvinner og næringslivsledere. Laila gikk etter hvert inn i flere lederverv i norsk idrett.

Birger Ruud gikk ikke inn i noen friville idrettsverv etter karrieren. Han ble beundret og husket for sine fremragende fysiske egenskaper der smidighet, spenst, styrke og en fantastisk kroppsbeherskelse var i fokus. På hans tid var skihopping både det mest nasjonale og mandige man kunne drive med.

Norske idrettsutøvere i 1930-årene måtte være amatører, og de måtte være organisert i et idrettslag. Birger Ruud kunne nøye seg med å være ”Birger Ruud”.

Krigen ble en slags test på hvordan heltebildet kunne forandre seg i den ene eller andre retning med folkesnakket som retningsgivende i den anledning. Handlinger og holdninger under krigen hadde en uunngåelig innvirkning på ettermælet for kjente personer. Kirsten Flagstad fikk erfare dette.

De tre idrettsheltene kom ulikt ut her. Birger Ruuds rolle som nasjonalhelt ble kraftig forsterket av hans holdninger under krigen. Han ble arrestert to ganger og satt på Grini i ett år. Han ble også ”diskvalifisert på livstid” av de nazistiske idrettsmyndighetene – noe som etter krigen var en stor hedersbevisning.

Involvering i enkelte episoder med en viss nazitilnærming og en tendens til å snu kappen etter vinden innvirket klart negativt på Sonja Henies omdømme i Norge. Men en slags oppreisning fikk hun med sine gedigne skøyteshow som gikk for fulle hus mange ganger på Jordal Amfi.

Laila Schou- Nilsen holdt seg konsekvent på den ”riktige siden” under krigen ved eksempler på konkret innsats i den anledning og ble respektert i vide kretser. Hennes karriere i idrettsorganisasjonen etter krigen hadde neppe vært mulig uten et slikt plettfritt rulleblad fra krigens dager.

Verdier i endring?

Hva med dagens idrettshelter – representerer de verdier i endring?

Overgangen fra allsidighet til spesialisert suksess har foregått parallelt med en endring i ordene som beskriver den aktive idrettsutøveren.” Idrettsmannen” og ”idrettskvinnen” ble etter hvert avløst av det nye ordet ”idrettsutøveren”.

Idrettsmannen ble forbundet med en fysisk og moralsk høyverdig person som lever sunt, har gode holdninger og står for sunne verdier. Han tok vare på sin kropp med sunn livsførsel og skoftet ikke sitt arbeid. Han var en kjernekar.

Idrettsutøveren er et nyere begrep, som de siste tiårene har dominert som samlebegrep for personer som driver idrett på et visst nivå. En politisk korrekt betegnelse, kjønnsnøytral og avideologisert.

Selv om ”24-timersutøveren” er knyttet til den moderne idrettsutøveren som et ideal, er det ikke knyttet andre symboler til han/henne på verdier utenfor idretten. Formålet er å optimalisere idrettsprestasjoner.

Samtidig har det skjedd en profesjonalisering som har knyttet utøverne til kommersielle krefter som også har gjort dem til en slags reklameplakater som til tider har ført idretten opp i en del etiske dilemmaer.

Kompleks helteperson

Petter Northug er en kompleks helteperson, som vekker motstridende følelser. Som suveren langrennsløper inntar han en tradisjonell norsk helterolle, men det man tidligere forbandt med en god langrennsløper har forandret seg. Northug fremstår som moderne og folkelig, men også kontroversiell og annerledes.

Han tillater seg ting fordi han er suveren. For noen oppfattes hans uttalelser som manglende respekt for motstandere, mens andre heller vil oppfatte han som en forfriskende og nettopp respektløs ungdom som ikke er redd for å si det han mener.

I det folkelige ligger det et element av allsidighet og tilgjengelighet gjennom at han om sommeren bedriver både pokerspill og fotballspill i 5.divisjon. Et sentralt verdispørsmål: Skylder utøverne å gi noe tilbake til det miljøet de kom fra?

Vellykkede afrikanske idrettsutøvere overfører verdier til sitt fattige hjemland, fordi de vet de har vært heldige, og at de like godt kunne endt opp som flesteparten av de andre på hjemstedet.

Diffust bilde

I Norge er bildet mer diffust. Å gi tilbake noe i form av økonomiske midler og ubetalt arbeid synes uaktuelt. Mer aktuelt er det å tilby kunnskaper til forskjellige formål, men mot betaling. En annen måte å gi noe tilbake på, er å gi sitt kjente navn og ansikt til humanitære formål, for eks som Unicef-ambassadør.

Noen av de økonomiske verdiene idrettshelter har tjent, er tilbakeført som verdier i for eks. hytteanlegg eller lignende prosjekter, for å gi avkastning. Krav om at noe skal gis tilbake i form av å betale skatt til ”fellesskapet” ser ikke ut til å være særlig påtrengende når den moderne norske idrettshelten spekulerer på en status som skatteflyktning.

Den norske idrettshelten befinner seg fremdeles i en opphøyet posisjon, befridd fra en del av de hverdagskravene som stilles til mannen i gata.

Moderne idrettsutøveres gode holdninger er rettet mot å bli god i idrett, nå sine idrettslige mål. Mens den gamle helten skulle være ”hel ved” og ha positive egenskaper, er den nye tids idrettshelt på mange måter bildet av en vellykket person. Kampanjer mot doping og rasisme for fair play tyder på en idrett som vil spille en rolle både for holdninger og verdier i hele samfunnet, men dagens gode verdier ligger nok ikke først og fremst hos utøveren, men i og rundt selve idretten.

Jarl Bibow, Lars Krogh og Thor-Øistein Endsjø fikk ordet til kommentarer.

Foredragsholderens tema må vel kunne sies å være meget sentralt i forhold til interessefelt og idrettserfaringer blant medlemmene i foreningen – og hans bevisstgjørende tenkning rundt problematikken var tydelig noe som fenget og holdt forsamlingen i ånde.

Stor takk til Matti Goksøyr for et meget interessant foredrag!

Andreas Morisbak, referent